Kunstverket | Kunstneren | Kommunen | Prosessen | Omtale

Den glömda staden

Erindringens sted
Dag T. Anderson

Den glömda staden avdekker for oss hva et sted er – i erindringen om det. Erindringens steder har vi ingen umiddelbar tilgang til. Selv om de kommer til å innta en urokkelig plass i vår bevissthet, kan vi ikke finne fram til dem slik vi henter minner fram fra et gammelt album. For på erindringens steder har vi aldri vært på en slik måte at vi kan innpasse dem i en fortelling om vårt liv. Erindringens steder unndrar seg tidens kontinuerlige gang. I erindringen kommer vi over steder som vi aldri har sett – før vi erindret dem, ofte i et drømmeaktig bilde.

Erindringen fører oss til steder slik vi finner dem i den greske mytologien; steder som åpner for stier ned i underverdenen, stier som leder til en drømmeverden som vårt våkne liv overser og glemmer. Den glömda staden er et slikt sted.

I vår daglige omgang med verden kommer vi ofte til å overse tingene for hva de er. Vårt målrettede liv krever av oss at vi fullfører våre mange gjøremål, at vi alltid ”kommer videre”. Slik taper vi tingene av syne og beveger oss bort fra stedet. Det målrettede livets tid er glemselens tid. Men erindringen gir rom for det utelatte og utsatte. Derfor kan et møte med hva tingene kunne ha vært gjøre dem synlige for oss, for første gang. Det er det som skjer i møtet med Den glömda staden.Mer enn å gjenkalle et minne om noe som har vært, påkaller den erindringen om hva noe kunne være. Ruinen gjør tingens idé synlig for oss på en måte som det fullstendige verk ikke er i stand til, sier Walter Benjamin.

Å erfare et sted er å erfare at det finnes en dyp og nødvendig, men alltid hemmelighetsfull tilhørighet mellom tingene og oss selv. Hemmelighetsfull, fordi stedets betydning ikke har sitt utspring i en orden som er skapt gjennom fullendelsen av våre verk. Gjennom våre formende virksomheter er vi med på å forvandle rommet som omgir oss til steder. Men om vi er aldri så hjemmehørende et sted, blir stedet aldri vårt ”eget”. Det forblir en vedvarende påminnelse til oss om de spor av det uoppfylte som finnes i alle våre verk. Derfor erfarer vi alltid stedet i en dobbelthet av gjenkjennelse og fremmedhet.

Et byggverk og et kunstverk i et landskap kan gi rommet form ved å ta det i besittelse, ved å fylle stedets plass og glemme det. Når Den glömda staden åpner for stedet, er det ved, erindrende, å gi rom for det uoppfylte.