Da landsdelens eldste museum, Nordlandsmuseet i Bodø, ble stiftet i 1888, kunne man finne samtidens gjenstander i utstillingen i nymotens fiskeredskaper og fiskeprodukter. Museet produserte vandreutstillinger som ble vist rundt i fiskeværene for at fiskerne skulle bli kjent med framtidas redskap, fangst- og foredlingsmetoder. Det var et verktøy for moderniseringsprosessen innenfor fiskerinæringa.
Øymuseets samling på sin side består av gjenstander som er kastet og forlatt i naturen, innsamlet i et bestemt tidsrom i 1992. Samlingen er resultatet av kunstnerens samtidsarkeologiske funn i landskapsoverflaten på Andenes. Funnene er registrert, katalogisert og plassert i utstillingshyller i et rom som er tilgjengelig for allmennheten.
Gjenstandene i både Nordlandsmuseet og i Øymuseet viser til relasjoner mellom mennesket og tingene. De speiler brukssammenhenger, liv og død. Begge samlingene kan også leses som et kulturelt avtrykk av den tiden og det stedet de er skapt i.
Forskjellen på samlingene viser seg i tilsynelatende verdi: Gjenstandene som er sirlig katalogisert i Øymuseet er etterlatenskaper, overskuddsgjenstander, tilfeldige funn i fjæra - det man har valgt ikke å bevare. Kunstverket påkaller min refleksjon over hva et museum er: Hvilke verdier og ståsteder reflekteres gjennom de gjenstandene som befinner seg i all verdens museumsmagasiner og samlinger? Hvorfor samler museene på nettopp de tingene de gjør? Hva med alle de tingene som er utelatt, slik som gjenstandene vi finner i Øymuseet - det vi finner i fjæra og i myrene?
Disse tingene viser også til noe utover seg selv, til brukssammenhenger. På en eller annen måte bærer alle ting erindringens potensiale i seg, derfor er det nødvendig å stille spørsmål ved det som er comme il faut innenfor museumsvesenet. Hvilke ideer og maktstrukturer ligger bak de til en hver tid rådende innsamlingsstrategier? Hvem er det som konstruerer ettertidens bilde av samtiden og dermed menneskers selvforståelse?
Øymuseet stiller ikke bare spørsmål ved innsamlingsstrategiene, men ved museumsvesenet som fenomen. Det var verdensoppdagerne og renessansens fyrster som først fant gleden i å bygge rarietetskammer og siden museer for sine etterlatenskaper, og det har grodd godt i sporene etter 1400-tallets rarietetskammer. At vi samler gjenstander i uendelige mengder med tanke på at framtiden skal ha materielle rester fra fortiden er ikke livsbetinget.
Likevel: Aldri har vi samlet, katalogisert og bevart gjenstander som i dag. Det er fristende å si at hele forestillingen om å samle og bevare har sitt utspring i materiell overflod, og det er nettopp denne overfloden som stilles til skue i Øymuseet. Hyllene i verket/museet er fulle av det vi kaster fra oss, det vi ikke lenger påakter, det som er til overs. Resten samler vi for ettertiden. Hvorfor skal ettertiden være belemret med fortiden på et så opphopende vis? Vi maler vårt eget selvportrett gjennom overflod av gjenstander.
Dersom vi tar inn over oss den omfattende innsamling og oppbevaring av ting som finner sted i vår kultur, med evigheten som tidsperspektiv, kan det være naturlig å stille spørsmål om hvilket selvforherligende selvbilde vi besitter.
