Steinar Breiflabb

Gje meg sjel
Thom Bakken

På et skjær, i et sund sør i leia et sted
har eg funne min plass, her ligg eg i fred,
her ligg eg i fred.
Her ligg eg og dorma i stilla og blest,
her skal eg bli liggan i kverdag og fest,
i kverdag og fest.

Eg ligg midt i leia med nesen mot sør,
og eg lika meg best når sjyen han flør,
når sjyen han flør.
Førr då slepp eg alt tanget som ligg som et slør
rundt kroppen og gnæge, det stekk og det klør,
det stekk og det klør.

Når speilbildet lyse i hav,
og fargan de blenka som rav,
då send eg ein tanke
tel dem som idé tel meg gav.
Eg e’kje ein fylling med stein
som ligg her så kald og alein,
min kropp må få liv
og ei sjel, her eg ligg midt i lei’n.

Eg veit at eg vil ikkje sture i hjel,
natur’n e min venn, han vil skape mi sjel,
skape mi sjel.
Natur’n han vil form meg og gje meg kulør,
det skjer året rundt, når det regna og snør,
regna og snør.

Men liv det e også å føle ting skjer,
liv, de’ å høre små onga som ler,
onga som ler.
Det é å kjenn lukten fra kaffe i krus,
og godta at ongan kan søle litt brus,
søle litt brus.

Eg vil ikkje ligg som ein fjott
i sundet, kun hjemsøkt av knott
som e blodsprengt og stinn
med det formål å sovn’ inn for godt.
Eg e’kje ein fylling med stein,
som ligg her så kald og alein,
nei, la meg få myldre,
ei maurtua midt ut i lei’n.

Her ute skal fuglan kunn’ ta seg ein rast,
uten å føl de e nåkken tel last,
nåkken tel last.
Og får de behov for å tømme seg litt,
så e det sjarmant med et snev utav kvitt,
et snev utav kvitt.

Så hermed så innbyr eg alle som kan
komme seg hit, ifra sjø og fra land,
fra sjø og fra land.
Velkommen som gjest på min krumbøyde rygg,
det skal du vite: Hos meg e du trygg,
hos meg e du trygg.

Så håp’ eg mitt nærvær vil bli
tel glede, og at det vil gi
Brønnøysund ansikt,
nå’n drømma, og litt nostalgi.
For meg e det virkelighet:
Eg ligg her i all evighet!
Ka dokk enn måtte mein –
fra i dag e eg fast etablert!


Steinen og havet
Olle Granath

På en øy i Bottenhavet ligger en diger flyttblokk som den store isen en gang slapp der. Den ligger helt i strandkanten. Steinen har et utsyn som uavlatelig er festet ved vannflaten og en snute som søker vannet. Det er som om det var et forsteinet urtidsdyr som lå der. Hvis det bare nådde vannet, ville det livne til. Men det er dømt til tantaliske kvaler, vannet er så nært og likevel så langt unna.

Den steinen har Erik Dietman mange ganger betraktet, både med og uten tegnestift i hånden. Kan det muligens være slik at steinen rister på seg, forråder noe av sitt tidligere liv, hvis man kikker lenge og intenst nok? Dietman har gjort steinen sin kur også på en annen måte. Da Centre Pompidou viste ham retrospektivt, åpenbarte steinen seg nærmest i full skala på et bilde på Champs-Elysées. På en annen stein i vannet, foran snuten på den, sto Dietman, som en lettkledd satyr, spillende på en baguette. Vann, brød, musikk, opprømte besvergelser – ingenting hjelper. Det vi med sikkerhet vet er at, neste gang vi kommer, ligger den der med sitt harde blikk festet ved det klukkende, skjelmske, glitrende vannet.

Det er lett å forestille seg at Steinar Breiflabb sender en hilsen fra Vesterhavet over Kjølen til en fjern frende i Østerhavet. Av samme familie er de likevel ikke. Lophius Piscaterius er både yngre, gladere, og mer lunefull, en beslektet som kjenner tiden, veksten og visningen, ankomst og avreise, flukt og nærvær. Tung vinteris kan rive i steinrøysa, den kraftige stjertfinnen lover ikke evig hvile.

Båten på ryggen er et uromoment, den taler oppbruddets, men også fangstens språk. Trærne som vokser under den kommer med tid og stunder til å kreve en guddommelig hevn når deres ubendige vekst velter båten over ende, triumferende over den allvise menneskeligheten som tok skogens trær for å bygge båten som skulle hjelpe mennesket til å fange fisken til metthet for dets umettelige hunger. Det fins grunn til å se opp for Steinar Breiflabb og ta ham på alvor. Han kan fortelle mye om hva vi er i stand til og om våre begrensninger.

Da Erik Dietman fremdeles titulerte seg som plasterets konge, stilte han tre innplastrede stoler, med det fjerde beinet avsaget, på en sokkel. Under de avsagde beinstumpene står det en liten kaktus i en krukke som, i filosofisk takt, kommer til å vokse og velte stolene over ende. De har snart gått fire desennier siden den skulpturen ble laget. Allerede da viste Dietman at han målte kunstens styrke mot naturens, til sistnevntes fordel.

Denne kraftmålningen blir ikke mindre ujevn av at man plasserer kunstverket ute i naturens eget rom. Med byer, havner, veier og broer tar mennesket naturens rom i besittelse, men med kunstverets tandre anrop er det vanskeligere. I det rommet hvor det å overleve settes fremst er hviskningen, den stille bønnen om å bli sett, vanskelig å oppfatte. Dette ville med all sikkerhet bli meget tydelig dersom man sto på Steinars rygg i storm og klamret seg til stolpene som bærer båten. Også om denne kraftmålningen mellom naturen og kunsten forteller Steinar Breiflabb. Kunstneren har forstått at han har virket i et rom hvor enhver samtale i neste øyeblikk kan bli avbrutt av noe som ikke vil oss noen ting og som heller ikke kan avkreves noe, men som bare fins der. Vi ville formodentlig si skrekkelig og storslagent, men dette er moralske og estetiske kategorier som naturen ikke vedkjenner seg.

Der går tankene tilbake til flyttblokken i Østerhavet, den som overfor vår tilbedelse, våre oppmuntrende tilrop og vår spøk, stiller seg likegyldig. Det harde blikket som bare vil vann, bryr seg ikke om toføttingene som den har sett komme og gå med stort sett samme rytme som årstidene. Hvorfor skulle den bry seg? Den ble aldri spurt da isen en gang slapp sitt grep om den og med et drønn plasserte den i strandkanten. Den lider heller ingen tantaliske kvaler, det er bare noe vi har funnet på, og det er nettopp denne likegyldigheten som Steinar Breiflabb, med godt humør, utfordrer.