Uten tittel

Et ufullendt parkprosjekt
Per Bj. Boym

Postkortet som viser Bård Breiviks skulptur i Taraldsvikelva i Narvik, forteller om en steinskulptur bestående av en uregelmessig horisontal plate i rødlig granitt og en høy, lys steinsylinder som er avrundet mot toppen. Skulpturen er plassert på en liten åpning i bjørkeskogen, på en tange der to bekker møtes før de fortsetter mot beskueren i et lite fossestryk. Omgivelsene er krattskog av slanke bjørketrær og i bakgrunnen en slak helling dominert av grønt bjørkeløv.

Avfotografert i solskinn gir dette et idyllisk inntrykk. Assosiasjonene går til det harmoniske Arkadia, der mennesker lever i rolig harmoni med sine omgivelser. En hellig arkadisk lund viet dyrking av fruktbarhet, ro og kontemplasjon, et sted ute i den grønne naturen. Opplysningen om at den høye, lyse sylinderen er hul innvendig og at vannet flommer over toppen og renner ned langs søylen, forsterker inntrykket av en stilisert fallos og dermed dette inntrykket av en mytisk fruktbarhetskultus.

Tilknytningen til elvas løp understrekes av at denne skulpturen ikke er et enkelt, enestående verk. Den er en del av en større helhet. I utgangspunktet var det to skulpturer. I tillegg til den omtalte fallos ble det reist en ”portalskulptur” ved det andre endepunktet for elvas nedre løp, der elva renner ut i havet. Denne portalen ble reist på land, men den endelige plasseringen er ment å være ute i elva. Fra Bård Breivik side er skulpturene ved Taraldsvikelva utgangspunktet for et parkprosjekt. Det er en videreføring av ideer han tidligere har utviklet i andre urbane parkprosjekter og bygger på vannføringen som det sammenbindende elementet i parken, vannet både som symbolsk og fysisk midtpunkt.

Utforming av byparkene er historisk utviklet fra hagene eller parkene ved de store landeiendommene og oppfatningen av disse som et spesielt verdifullt sted, et sted for fysisk og psykisk velvære. Hos greske filosofer som Epikur er parken det ideelle sted for filosofering. Fra å være et sted der man trekker seg tilbake fra hverdagens krav om hvile, utvikler den landlige parken seg til å være et sted der ideer om fremtiden og formingen av menneskelivet og dets omgivelser, blir skapt.

Parkens utforming har alltid hatt forbindelser til verdensanskuelser og menneskenes selvforståelse. Parkene har alltid hatt forbilder av ideologisk karakter. ”Naturen” har vært et slik forbilde. Med et platonsk eller rasjonalistisk utgangspunkt betyr ”natur” de overordnede prinsippene som ligger til grunn for verden. Et slikt naturforbilde er bakgrunn for parker basert på regulære former, symmetri og omfattende kultivering. Med et empiristisk utgangspunkt vektlegges ”natur” som det vi ikke kjenner før vi gjør undersøkelser. Et slikt naturforbilde er bakgrunn for parker der den såkalte ”uberørte natur” framstår som inspirasjonskilde. Breiviks prosjekt har sine sterkeste tilknytninger til denne tradisjonen.

Betegnelsen ”landskapsarkitekt” stammer fra slutten av 1800-tallet. Det å skape en park har vært oppgaven for personer med ulik bakgrunn, skulptører og arkitekter har vært viktige historiske aktører. En av den moderne tids mest innflytelsesrike parkskapere, Lancelot ”Capability” Brown (1715-83), kalt seg selv for ”a place – maker” – en som skaper steder.

Bård Breiviks prosjekt for Taraldsvikelvas nedre løp er ”place-making” – å skape et sted. Han tar elveløpet som utgangspunkt og tolker vannet som et rått, vitalistisk element. Vannet proklameres som livet, dette tydeliggjøres gjennom tilknytningen til kjønn og fruktbarhet. Han anlegger to ytterpunkter, tunge steinskulpturer henholdsvis som en vaginal spalte og en sylindrisk fallos. Mellom disse plasserer han store steinelementer slik at den som vandrer langs elva fra A til Å hele tiden støter på rå soliditet i krattskogen mellom bebyggelsen.

Vektleggingen av vitalisme og rå soliditet gjør at Bård Breiviks landskapspark ikke kan oppfattes som en arkadisk lund, slik fotografiet ved første øyekast legger opp til. Men ved nærmere ettersyn inneholder fotografiet noe mer. Inne i det pastoralt grønne skimtes kraftledninger og en mast. Taraldsvikelva er – lenger oppe i fjellsiden – utgangspunktet for produksjon av elektrisk kraft. Bård Breiviks parkprosjekt kan betraktes som et kontrapunkt til denne modernistiske kraftproduksjonen. Det har en tilsvarende selvfølgelig brutalitet i sin utforming som den selvfølgelige brutaliteten vi finner i utformingen av de store kraftanleggene og kraftoverføringene. Men parken skal skape en motvekt der tradisjonelle myter, stein og vann dominerer.

Vil parken noen gang bli utført?