Kunstverket | Kunstneren | Kommunen | Prosessen | Omtale

Jan Håfström
i samarbeid med Johan Celsing

Den svenske kunstneren Jan Håfström startet sitt prosjekt i Gildeskål i 1992. Håfströms skulptur har sitt idémessige utgangspunkt i et avisbilde som viste en bombardert kurdisk landsby. Han har likevel ikke forsøkt å avbilde denne scenen i sin skulptur, men har villet undersøkt de spor og merker av konstruksjon og destruksjon som menneskene etterlater i sitt miljø. Det er mer et spørsmål om tidens rolle i vår forståelse av miljø enn om å konkret avbilde noe.

Håfströms skulptur i Gildeskål er en struktur som både er konstruert og som kan ses som en ruin, eller noe som ikke har blitt ferdig. Om man sammenligner den med språket, kan man konstatere at skulpturen uttrykker noe "som er", "som blir" eller "som har vært". Hvilken av disse man vil velge er opp til betrakteren å bestemme.

Mennesket i møte med natur og kultur er kanskje den scene som Håfström har villet bygge i Gildeskål.

Jan Håfström er både maler og skulptør. Håfström har vært sentral i den svenske samtidskunsten siden 60-tallet. Han er interessert i kunstens vesen og har både skrevet og snakket om den i svensk samtidsdiskusjon.

Håfström har stilt ut i de nordiske landene samt i Tyskland og Frankrike. Han har to ganger vært med på Biennalen i Venezia (1980 og 1990). Han har også hatt separatutstillinger i New York. Henie-Onstad Kunstsenter på Hövikodden har en skulptur av Håfström ute i parken som omgir museet.


Om kunstverket
"Når vi nå betrakter den endelige formen kan vi konstatere at den rommer i seg flere kunstarter. Her finnes skulpturelle elementer inspirert av indianerkulturen i Latin-Amerika. Her finnes stengulv, fritt gjenskapt som maleri, med aner tilbake til antikkens Grekenland. En liten trapp som leder ned under jorden er lånt fra Knossos på Kreta. Den store samlende rammen er det arkitektoniske, en ramme som har lånt elementer fra en rekke ulike hold: fra det historiske til det dagsaktuelle og helt private.

Oterstranda er et veldig spennende og suggestivt område. Å gå fra hovedveien og opp den lille grusveien nedenfor klippen, for så å klatre opp på baksiden for å nå det høyeste punktet… dette er en viktig del av opplevelsen. Fra fjelltoppen ser man ut over ”staden” som var det en teaterscene. Landskapet som omringer anlegget er ubeskrivelig i sin storslagenhet. Det er verdens mest sublime landskap.

Vi har antydet noe om kompleksiteten i ”staden”, det mangfold av elementer fra ulike tider og steder som er innarbeidet i helheten. På denne måten har vi villet skape et bilde av erindringen, både det kollektive og det individuelle. Et symbol på at alle tider er nærværende her og nå. Vi tror ikke at det går an å orientere seg i nåtiden uten å ha kontakt med det forgagne, med sin egen historie."

Jan Håfström og Johan Celsing