Da Nordland fylkeskommune presenterte ideen om en samtidskunst- skulptur plassert i Gildeskål kommune, så besluttet et enstemmig kommunestyre at kommunen skulle delta i Skulpturlandskap Nordland med Jan Hofströms ”Den glömda staden”. Dette ble vedtatt i juni 1991 og den kommunale andelen i prosjektet ble satt til Kr. 50.000,-

Dette passet med en kommunal kulturstrategi hvor man mener at grunnlaget for et godt samfunn i stor grad baserer seg på et rikt kulturmiljø. Har man arenaer hvor mennesker kan møtes vil fellesskapsfølelsen, tilhørigheten og identiteten styrkes, og ideer og ny virksomhet vil oppstå. Kort og godt: kultur og næringsarbeid går hånd i hånd. For å skape grunnlag for næringsutvikling i en distriktskommune må man også bevisst satse på å utvikle og markedsføre egne kulturelle fortrinn, og sett i en slik sammenheng kunne skulpturen få betydning for markedsføring av kommunen. Det en samtidskunst-skulptur og ideen om et: ”Skulpturlandskap Nordland” kan ha til felles med denne strategien er at man ikke bare kopierer, men man går foran og skaper noe nytt.

Det hele startet med enstemmighet og entusiasme, men da prosjektet ble presentert fortalte kunstneren at ideen til prosjektet ” Den glömda staden”, fikk han da han så et flyfoto av en ruin etter en utbombet kurdisk landsby. Dette var selvsagt ”godsaker” for en presse som har en mediefilosofi om at opplaget øker hvis man har overskrifter som skaper konfrontasjon, svart/hvit-tenkning og setter følelser i sving. Overskriftene og medieomtalen levnet ingen tvil for den overfladiske leser om at i Gildeskål skulle man plassere et ”kunstverk” på Sundsfjordfjellet som skulle fremstille en utbombet kurdisk landsby. Denne omtalen trykte på de rette følelsesmessige knappene og debatten var i gang. Kunstnerens mening med skulpturen, at det skulle være ”spor etter mennesket”, noe vakkert i en storslått natur, et sted du oppsøkte, et sted å trekke seg tilbake, en plass for meditasjon og ettertanke ble borte i denne debatten til fordel for det man mente og trodde det skulle være.

Året etter var det et folkemøte på Inndyr. Gymnastikksalen på Inndyr skole var fullsatt av ulike syn, engasjement og følelser! Holdninger om kunst, samtidskunst, kunstnere, politikere, natur og kultur ble blandet i en salat, krydret med sterke uttrykk og servert med innlevelse og overbevisning. Dette var et interessant og lærerikt møte som førte til at vi endret plassering og reduserte skulpturens omfang. Underveis var vi innom flere interpellasjoner i kommunestyret, debatter og mange avisinnlegg. Ny endelig behandling i kommunestyret hvor både fortsatt deltakelse i prosjektet og plassering ble vedtatt, ikke enstemmig denne gang , men med stort flertall. På det nevnte informasjonsmøtet og det siste kommunestyremøtet var kunstneren Jan Hofström og arkitekt Johan Celsing til stede, de deltok også på flere befaringer i kommunen og snakket med de ulike personer som deltok i prosjektet. Dette nevnes fordi i Gildeskål var det god informasjon, en god debatt og bred deltakelse som er viktig i en demokratisk prosess.

Det kan også slåes fast at ting tar tid. Skulpturen ble åpnet den 24. juli 1996 av tidligere ordfører Roger Granberg fem år og en måned etter kommunestyrets første behandling av prosjektet. I løpet av disse årene var det svært mange som bidro til dette samarbeidsprosjektet mellom Nordland fylkeskommune og Gildeskål kommune. Elkem Salten Verk bidro med direkte tilskudd samt stein fra Mårnes, så det meste av skulpturen består av kvartsstein fra Gildeskål kommune. Statens Vegvesen arbeidet med Storvikskaret tunnel og bidro med overskuddsmasser som ble benyttet til vei og grunnarbeider. Ikke minst bidro ledelsen med positive holdninger og imøtekommenhet. Meløy Videregående skole, Inndyr ved APO ble innleid i en periode og hadde ansvaret for gjennomføringen av den største delen av prosjektet. Det var ingen lett oppgave med snevre økonomiske rammer og stadig kamp mot værgudene.

Gildeskål kommunes administrasjon hadde ansvaret for prosjektet. Til tross for en svært begrenset økonomisk ramme, og at enkelte lokalpolitikere ikke helt kunne forsone seg med flertallsvedtaket, så klarte de å holde entusiasmen oppe! Sist, men langt fra minst så var det en iherdig og trofast dugnadsgjeng som trådte til og fullførte skulpturen.

Et moment som er spesielt med nettopp ”Den glömda staden” er at skulpturen også har en annen anvendelighet enn bare å betraktes og å kunne røres ved. Skulpturen er like mye en plass, en storslagen frilufts-scene for kulturlivet i Gildeskål. Et sted for å møtes, en plass for sang, spill og skaperglede. Denne anvendeligheten har muligens hatt betydning for forståelsen av samtidskunst generelt. Det er gjerne slik at samtidskunst krever noe mer av sitt publikum enn den mer tradisjonelle kunsten. Kanskje ” Den glömda staden” ved at den ikke bare oppsøkes som en skulptur, men også samler et bredere publikum til kulturelle opplevelser kan være med på å gi kunsten et bredere publikum.

Det norske samfunnet er svært ensartet. Det er likhetsidealene som dominerer, og det er bra, men det gjør at det er de brede konvensjonelle ideer og løsninger som favoriseres. 
Denne skulpturen og prosessen rundt den har nok vært med på å bidra til at Gildeskåls befolkning aksepterer nye former og ideer, noe som denne skulpturen er et eksempel på.

Av Roger Granberg, ordfører i Gildeskål kommune 1984 - 95