Kain Tapper

En ny samtale - med Kain Tapper 


Riika Vepsä Tapper
Havet rundt Vega er storslagent. For den som ror, steinalderfiskeren for eksempel, er trygghet det viktigste. Han må kjenne vinden, bølgene og strømmene. Det er alltid vanskelig å legge i land. Her vil Kain dele en stemning: – Vi kjente ikke så mange der, så om kveldene dro jeg på fisketur sammen med Jake (kunstneren Jarmo Saarekas), vi hadde fått en snodig robåt til låns. Båten var stor og tung, med tolleganger av tau. Forunderlig god å manøvrere, lett å ro. Vi fisket, men mistet hele fangsten. Vi sendte hilsninger til de andre, frie fiskene. En gang ble vi tatt av strømmen og drev langt ut på åpne havet; med ett kom det en kraftig vind som gjorde oss i stand til å komme oss i land igjen.

Av Kains liv har jeg forstått at roerens rytme og billedhoggerens rytme er beslektet. I billedhoggerkunsten er rytmen like viktig som i musikk. Uten rytme blir det ingen musikk. Roerens rytme og rytmen i de mange indre spenningene i En ny samtale har noe til felles. – Forholdet mellom de ulike delene i verket er viktig. Her har vi rytmen av tre elementer, noen fjerde er det ikke her, fastslår Kain. – Tre er et hellig tall for de fleste naturfolk, som etruskerne for eksempel. Andre hellige tall er sju, ni, tolv, kommer jeg på. I havet er hver sjuende bølge større enn de andre. Rytmene finner man også i naturen. – Fire er i mange kulturer et symbol på død og gjenfødelse. – Naturen utgjør det fjerde elementet, sier Kain.

En ny samtale er reist ved en naturlig havn. Jeg ble kjent med verket i 1995, da verkets tre deler ble flyttet over til samme side av en ny vei som var blitt bygget etter at skulpturene var avduket. Man planla et nytt friluftsområde her, en rasteplass for sportsseilere og vandrere. En av skulpturene var blitt stående for seg selv på den andre siden av veien. Folk sprang over veien fra den ene delen av verket til den andre, fordi de ville se dem på nært hold og ta i dem med hendene. Den nye veien utgjorde et risikomoment for fotgjengerne.

Kain var glad for at folk ønsket å røre ved skulpturene. Skulpturer bør berøres. Ved å ta på dem skjønner man formen bedre. I tillegg til rytmen er formen helt vesentlig i billedkunsten. Selv den som er blind, kan ”se” en skulptur.

Da Kain vokste opp i Midt-Finland under krigen, utgjorde jakt, fiske og sanking det viktigste levebrødet. Ifølge slektshistorien valgte Tapper-familien på 1700-tallet å slå seg ned ved bredden av en elv med mange stryk, i en naturperle mellom skog og fjell. Landskapet er variert også rundt En ny samtale, der er fjell og daler, Atlanterhavet og en arktisk vind og lyngheier. – Masser av fugler, utrolige andeflokker, havørn også. Naturen er rik. Midt i havet ligger dette imponerende, uforglemmelige minnet av et sted, skildrer Kain. Kain benyttet seg av tre arkaiske former som det krevende utgangspunktet. – Disse formene er karakteristiske for deg, enda de endret seg underveis: Her har vi en trekantet, en firkantet og en vertikal form. Den trekantete skulpturen har jo sin opprinnelse i det samme temaet som din skulptur Et sikkert hestehode. Det er med årene blitt redusert fra en realistisk hodeskalle til en abstrakt, skarpkantet hodeskalleform. – Det var Maaretta Jaukkuri som fikk arbeidet i gang. Margrete Gunnes, som bor på Vega, var også til stor hjelp. Hun tok oss først med ned i fjæra ved Atlanterhavet. Der lå skjelettet av et digert havuhyre. Steinaldermenneskene bodde jo inni hvaler. – Bodde inni hvaler? – De lagde boliger av skjelettene, slo opp teltene sine inni dem. På den samme turen fisket vi også med bunnkrok. På havdypet er trykket annerledes enn på overflaten. Jeg skvatt da alle fiskene sprakk idet de kom opp til overflaten Måkene slukte fiskehodene hele umiddelbart. Trekantskallen er en aggressiv form. Den kan minne om fiskene som kom opp av vannet. På overflaten er den delvis ru, og slik går den i ett med naturen, med lyngen. – Hva med de to andre delene? – På den første turen hit dro vi også opp i fjellsiden for å se på gamle bosteder. På den måten fikk jeg et grep om Vegas historie. Jeg brakte inn disse formene som nye elementer på jordoverflaten, og etter mitt eget hode plasserte jeg de ulike formene i en spent avstand fra deres kunstneriske påvirkning på landskapet. Den firkantete formen er den konstaterende. Den aggressive, skarpe trekanten er med på å kreve dette. Den firkantete formen jevner ut landskapet. – Dette forstår jeg til en viss grad, men hva med den vertikale steinen? – Steinen som står der på høykant, er høyere enn de andre, den symboliserer mennesket, men man ser også med det samme at dette er en seide; vet du hva en seide er? Det er en hellig stein. Men hellig på en god måte, altså samtidig både hedensk og hellig. Den er som en totemform. Disse formene er plassert i landskapet slik at de går i dialog med naturen omkring dem. Naturen fremstår altså som en del av verket, og verket som en del av naturen. – Fortell mer om selve arbeidet med dem. – Steinene kom fra Lofoten, de var blitt skåret til der; de skilte seg ikke så mye fra pappmodellene, men jeg måtte få vekk sporene etter steinboret. Steinene ble saget til med sirkelsag og hogd til, og materie fjernet med stjerneskrutrekker, men overflaten lot jeg være å slipe. – Hvorfor skulle ikke overflaten slipes? – Overflaten måtte være delvis naturlig, slik at steinene kunne ta del i naturen. Steinene ble produkter skapt av mennesket, og av naturen, og slik blir de naturlig absorbert av omgivelsene. – Dere hadde også en lokal hjelpesmann? – Vi døpte ham Fredag. Han var en nevenyttig mann og til stor hjelp. Arbeidsplassen var ikke noe steinhoggeri, men vi hadde en arbeidsbrakke der, hvor vi kunne hvile og hente strøm til maskinene våre.

Opprinnelig var verket planlagt ferdig i juni, når været var som best. I den fysiske fasen av arbeidet slo været over og ble uforutsett arktisk. – På Vega regner det ikke fra himmelen, som andre steder i verden; regnet kommer piskende inn fra siden, som en dusj, og er umulig å beskytte seg mot. I rykk og napp bringer den arktisk kalde vinden med seg et regnskyll hvert femte minutt. Det er like kaldt som om vinteren. Steinstøvet klistrer seg til de våte klærne som fjær til tjære. Den trekantformete granitten viste seg å være hardere enn annen stein. Den åt opp alle arbeidsredskapene så vi måtte bestille nye fra fastlandet. Følte Kain seg som en fremmed i denne fasen, som en erobrer fra fordums tider, som trengte seg inn på et jomfruelig område og brakte med seg noe som ikke hørte hjemme der? Billedhoggerens problemer kan iblant minne om arkeologens. Med hvilken rett setter dagens menneske sine spor av en ny kultur? Tenk om dette sporet krenker områdets eget system, og kulturarven til stedet og de menneskene som bor der? – Vega er jo en skattkiste fra steinalderen. Hele området er like hellig over alt. – Det var ikke noe lett arbeid. Det var en krevende og interessant oppgave. – Er du tilfreds selv? – Skulpturenes mål viste seg å passe. De virker verken for små eller for store i naturen, jeg er fornøyd med størrelsen. – Hva med forholdet mellom de tre skulpturene? Det ble jo endret på. – Etter at veien ble lagt, skjedde det noe nytt med hele verket, skulpturene ble gruppert på en annen måte. Sluttresultatet ble bedre da de ulike delene kom nærmere hverandre. Helheten ble strammere.

Kain Tapper

Født
: 1930 Saarjärvi, Finland


Død: 
2004 Helsingfors, Finland


Studier: 
1952-64 Konstindustriella läroverket, 1955 Finlands konstakademis skola


Bor og arbeider
: Helsingfors, Finland

Les mer på Wikipedia