Review

Et minnesmerke 


av Frederik Thygstrup
Romantikerne brakte naturen inn i kunsten. Energien i denne gestusen, og følgene av den, har fortsatt med å utfordre den vestlige kulturen i de følgende århundrene. Den romantiske kunsten allierte seg med naturen, kunsten ble naturens vitne, og naturen forlente kunsten med det absoluttes autoritet. Alliansen har vært vellykket – så vellykket at den estetiske anskuelsen for oss er blitt en privilegert adgang til naturen, den eneste alternative til den triumferende: å betrakte naturen som et råstoff for vår foretaksomhet. I begge tilfeller har den moderne sivilisasjonens forhold til naturen distansen som sitt element, enten nyttens instrumentelle distanse eller kontemplasjonens estetiske distanse. Distansen er det medium som forbinder sivilisasjonen med naturen, kanskje i en slik grad at vårt forhold til den, og vår forbundenhet med den, er et forhold til denne distansen og en gjeld til den.

Det er vanskelig å snu rundt på romantikernes gestus og bringe kunsten ut til naturen. For det første fordi vår viten om hva kunst er og hva natur er allerede er rammesatt av den romantiske alliansen: Det er store problemer forbundet med å skille de to for så å sette dem sammen igjen på en ny måte. Og for det andre, naturligvis, fordi vi har vanskelig for å finne noe som vi utvetydig og med overbevisning kan kalle for ”naturen”.

Toshikatsu Endos bidrag til ”Skulpturlandskap Nordland” manøvrerer behendig mellom disse vanskelighetene. Epitaph er plassert suverent i et stykke rammesatt natur: ikke for alvor i villmarken, men på et sted hvor villmarken presenterer seg særdeles fordelaktig for den passerendes blikk ved krysset mellom E10 og vei 803 til Skjelfjord, hvor fjellformasjonen treffer fjordbreddens flatland og utsynet åpnes mot havet til begge sider. Et sted som kunne pirre den gamle estetiske oppfattelsen av naturen, et opphøyet ”parti”. En romantiker ville ha malt det og hengt det opp i en kjøpmannsstue. Endo griper inn i det og utformer verket som en dialog med beskuerens estetiske anskuelse.

Verket er, som Endos tidligere verker i samme serie fra 90-tallet, en presis sylinderform, åtte meter i diameter og fem meter høy, bygd i irregulære stein som holder en perfekt rundet overflate på den nedre delen og en litt friere øverst. Alene i kraft av sin skala presenterer Epitaph seg som byggverk, slik håndverket – utført med forbilledlig tålmodighet av den norske kunstneren Jan Wanggaard – bærer minnelser til tradisjonelle byggeformer. Som kunstverk fremstår verket som et kulturverk, og dermed forskyves den estetiske anskuelsen: Vi ser forskjellen fra det naturskjønne som den gestusen som innretter seg i naturen i en blanding av distansering, et geometrisk menneskeverk med en beregnet statikk, og tilnærmelse, bruken av fjellets stein og skapelsen av en form, hvis elementære soliditet ligner en som skal kunne stå imot naturens trykk.

For beskueren er den arkitektoniske kvaliteten i verket åpenbar, man ser verket og nærmer seg det som et hus, et sted som er bygd til å huse menneskekroppen og beskytte den mot naturen, i det utsatte skjæringspunktet mellom fjell og hav. Men denne innbydende gestusen blir trukket tilbake når man engang er kommet på nært hold av verket: Overflaten er glatt, sluttet og avvisende, man kan ikke etablere en kroppslig rapport, og stående overfor verket vil man finne fjellet og omgivelsene mer innbydende med alle dets modulasjoner og forskjeller: Man kan bestige fjellet, men ikke verket.

Avvisningen, som bærer minnelser til den minimalistiske skulpturens elementærformer, gjenintroduserer den estetiske anskuelsen: Den kunstneriske tingen blir et objektivt men samtidig uforklarlig nærvær, transformerer seg til tegn. Men et tegn uten noen rett mening, tydningsløst, som et minnesmerke over en glemt begivenhet, kanskje i siste instans over den sivilisatoriske gestus som vil bygge et menneskelig sted i naturen. En estetisk ihukommelse av selve den distansen som utgjør vårt forhold til naturen.
Verket forener en umiskjennelig japansk sensibilitet for den perfekte form som ubesværet kan skaleres fra det minste til det største, med minimalismens kalkulerte gåtefullhet og land-art-verkets brutale suverenitet. Disse tradisjonene møtes her i en bearbeiding av utvekslingen mellom kunst og natur, som tillater oss å reflektere over den avstanden som overhodet gjør naturen begripelig for oss, men også fastholder avstanden i et sanselig nærvær: et minnesmerke.

Teksten har tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Tanker om deg


av Oddrun Geitung, Ramberg


Eg har vakse opp blant stein – sett restane av steingardar som forfedrane bygde. Dei la stein på stein i eit umenneskeleg strev for føda, bygde vardar for at folk skulle finne leia. Epitaph, du óg er bygd opp av stein – ein for ein mødesamt lagt opp på kvarandre, men ikkje av plikt eller tvang, men av trong til å lage noko som overskrid det materielle. Dette som menneska har trakta etter heilt frå skapinga av. Dei rissa inn bilete på veggar av stein og hogg teikn i fjellet – dei ville setje spor etter seg. For å makte dette tilvære av liv og død, blei kunsten skapt. Epitaph fekk si kunstnarlege form som ein sirkel som og kan forståast som eit bilete av ei syklisk ”kvinneleg” tid. Denne langsame tida i ei verd som blir meir og meir kaotisk og kjappare/”jappare”. Eg kan kvile augo på deg og det gjev meg ro.

Ein rund mur er ei tosidig grense, du kan stengje nokon inne og andre ute. Ingen veit korleis det er på den andre sida. Anten ein er innanfor eller utanfor så er ein åleine, slik eg står her og høyrer bilar køyre forbi. Når eg no er her, kjem eg til å leggje dei varme hendene mine på det iskalde steinskjelettet ditt – så fælsleg død du er. Eg lukkar augo, men då byrjar det leva under hendene mine, kviskrande stemmer langt borte frå. Det går ei stund før eg oppfattar at det er eit dikt som ligg innesperra i deg. ”Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!” Øverland sine ord er det som kviskrar inne i deg og kraftlaust sig eg ned til botnen. Det er no blitt til eit heilt kor – millionar av stemmer stig opp frå klagemuren – det sukkar, jamrar og gret. ”Du har ikke lov til å gå der og glemme!” Eg høyrer det bankar der inne – det er nokon som vil ut – menneske som er innesperra, torturerte og lemlesta. Alle dei som utan von ser framtida i møte, gøymde der vi ikkje høyrer skrika. Lufta er sorg som flyt kring novene. Gud sjå i nåde til oss uverdige som har snudd oss vekk, som ser muren, men har stengde hjarte. Muren står stille – i eit avstengt rom ligg alt det vi ikkje vil sjå. Slik er verda – raud av blod, men som Pilatus har vi tvetta våre hender og kjenner oss reine. Epitaph –namnet ditt tyder minneplate – ei slik blei ofte sett opp i kyrkjene i gamle dagar for å heidra dei døde. La skulpturen, Epitaph, vera ei minnetavle over alle dei stumme som ingen høyrde skrika til – alle dei ukjende som fann si grav i einsemd. Må du bli ståande til evig tid, slik at vi aldri får lov til å gløyme.

Eg blir audmjuk i nærleiken av deg, Epitaph, for deg og naturen som storslegen omgjev deg. Fjella som kneisande står til evig tid og fortel at enda har ikkje menneska all makt over naturen. Og her er du, Epitaph, med steinrøysa og fjellet rett bak deg - det er ikkje mange som har sett det vakre i di runde form og styrken i deg. Du er så mykje meir enn ei ”steinrøys” som forfedrane bygde. For du er løfta ut av det kvardagslege og har fått ei ny form, ei ny tyding. Slik blir eit kunstverk skapt. Slik blir Epitaph skapt på nytt kvar dag for dei som har augo til å sjå.

Teksten har  tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Fra mediearkivet



- Silo er kultur.

...understreker innringer, Lofotposten 06.12.1993



- Nytt forsøk etter smultring-nei. 

Overskrift i Lofotposten 30.04.1993



- Hva galt har vi gjort?

...spør signaturen Gutte, Lofotposten 21.10.1995