Omtale

Tid og sted


Randi Godø


Inghild Karlsen har valgt to steder i Øksnes kommune til plasseringen av Etterbilder, Myre og Nyksund. På denne måten skiller kunstnerens utvelgelse av landskap seg fra de andre kunstnerne, og valget får konsekvenser for betraktningen og opplevelsen av skulpturene.



Myreskulpturen peker mot nord, det vil si mot Nyksund, der den andre skulpturen er plassert og peker mot sør, mot Myre. Skulpturene peker altså mot hverandre, noe som gjør dem til veivisere samtidig som de skaper en samhørighet med hverandre. Samhørigheten forsterkes av at de så å si er identiske og bidrar til at det todelte kunstverket også er en helhet. 

Tilknytningen mellom dem skaper dialoger mellom skulpturen og stedene, kunsten og landskapet, og mellom mennskeskapt objekt og natur. En dialog utspiller seg mellom kunsten og det hverdagslige. Det rent objekt- eller formmessige ved skulpturene – at deres form er lik en lyktestolpes – peker mot verkenes bevegelse i grenselandet mellom kunstens virkelighet og virkeligheten selv. De medierer mellom å være både lyktestolpe og skulptur. Lyktestolpen er ikke noe man til daglig legger merke til i omgivelsene, dens funksjon er å lyse opp steder man beveger seg. Etterbilder er konstruert som en lyktestolpe, men dens lys er blått og deres plassering fraviker de hverdagslige lyktestolpene. De er skapt i kunstens verden som en etterligning av det hverdagslige. 



Men det er flere sider ved disse verkene enn deres form og likhet med det hverdagslige, blant annet plasseringen. Galleri- eller museumsrommet er skapt for å fokusere på kunstverket, ute i landskapet endres fokus til å inkludere omgivelsene. Omgivelsene i galleri- og museumsrommet eller ”the White Cube”, om man vil, er dempet og kontrollert nettopp for ikke å forstyrre opplevelsen av det man fokuserer på – kunstverket. Omgivelsene utendørs er ikke mulig å kontrollere i like stor grad som et rom skapt for kunst, og dermed befinner landskapskunsten seg i omgivelser som griper inn i skulpturenes rom. Som en følge av denne inngripen opprettes det en forbindelse mellom kunst og omgivelser som preges av å interagere med hverandre. Omgivelsene er ikke lenger en kulisse for kunsten, men befinner seg i dialog med kunsten. 



Hva skjer når man vender blikket og opplevelsen mot de omgivelser Etterbilder er plassert inn i? Nyksund er et gammelt fiskevær som ble offer for fraflytning på 1960 og 70-tallet, da fryseriet på Myre ble etablert og utviklet seg til det nye sentrum for folket i kommunen. Den umiddelbare kontrasten åpenbarer seg i bebyggelsen: Nyksund preges av ruiner mens Myre er et levende samfunn med sin bebyggelse intakt. Sammenligner man de to stedene med hverandre, opplever man umiddelbart at de to samfunnene ikke gir uttrykk for den samme tidsånden, men representerer hver sin kulturhistorie.



Plasseringen av verket på to forskjellige steder gir Etterbilder en temporal dimensjon, ved at betrakteren må reise fra det ene stedet til det andre for å oppleve kunsten. At de er plassert på to steder som ikke gir uttrykk for den samme tidsånden, knytter også et annet nivå av temporalitet til seg. Dette er den temporale dimensjonen stedene uttrykker i kraft av å representere fortiden og nåtiden. Nyksund preges av forfall og det meste av bygningene ligger i ruiner, noe som inngir stedet opplevelsen av å være forlatt, stille og dødt. Det er når man reiser fra Myre og til Nyksund at denne kontrasten blir synlig. Synet av det forfalne lille samfunnet forsterker tidsdimensjonen fordi ruinene er fragmenter av en tid som har vært, og setter automatisk i gang en rekonstruksjon av denne tiden hos betrakteren. Man vandrer rundt blant de forfalne husene og bruker det fragmentariske for å fange en historie og en kultur som er forgangen. Kanskje opplever man en søken etter å rekonstruere en svunnen virkelighet, hvor man gjennom ruinenes fragmentariske tilstand vil gjenskape en intakt bebyggelse med lyder, lukter og bevegelse – et samfunn med levende mennesker.



Kunsten, omgivelsene og betrakter forenes i Etterbilder gjennom samhørigheten og dialogene som skapes i møtet mellom dem, en forening som ikke bare vekker synssansen i tradisjonell forstand, men som også aktiverer hele sanseapparatet i møtet med kunsten.

Fra mediearkivet



- Hva så om det minner om en lyktestolpe? Kystkvinna VAR jo en "lyktestople" i det gamle fisker- og bondesamfunnet, både for barn, gamle og ektemenn. 

Johan Borgos, Øksnes Avisa 01.10.1993



- For å unngå at biler i vanvare rygger på skulpturen enda en gang, vil det bli plassert ut et par kraftige benker ved siden av lysmasten, slik at den ikke skal bli skadet flere ganger. 

Vesterålen 30.09.1999



- Øksnesfolk tar skjea i egen hånd: Reiser likevel "lyskjerringa". 

Overskrift i Vesteraalens Avis, 23.06.1994