Havmannen

Skulpturen står vendt med ryggen mot byen og ser mot fjorden i retning det åpne havet. Skulpturen ser ut til å være falt i sine egne tanker, vendt mot sitt indre rom både som en fysisk og psykisk tilstand. Til tross for størrelsen er denne skulpturen ikke noe monument. Dens retorikk henvender seg til hver og en av oss individuelt, og diskusjonen er privat. Den tilslører de erfaringer vi ikke kan dele med andre. Vi bygger vår følelse av fellesskap på den tro at vi deler disse eksistensielle opplevelsene med hverandre.

Tar man et steg lenger bort og ser skulpturen i sine omgivelser, i landskapet som formes av byen og dens bygninger, fjorden med vannet og fjellene med sine intrikate steinformasjoner, opplever man at skulpturen mister sin materielt tunge tilværelse og forvandles til en sort form, nesten som et hull eller en negativ form skulptert i luften.

Maaretta Jaukkuri