Omtale

Vekten av tid


av Gisle Røthe


Kanskje kan det bli eit par av oss?

La meg berre få litt tid…



Du er tung, tenkte eg. Eg såg båten i deg, og mintest undringa frå barndommen over båtar av jern som kunne flyte. I Amerika skulle det finnast ein båt av betong. I bekken bak huset flaut berre trebitar og kork, kan hende papir eller tørre strå…

Du er steintung, tenkte eg, og manglar krummen i ripa, 

Men eg må vel kunne segla deg?



Du er høg og rank, slett ikkje slik vi bygger her hos oss.

Eg hadde sett huset i deg, og kom på kor vi undra oss over høghusa i byen. Var det buande for folk desslike?

Men ei slik ertande utfordring til vær og vind, tyder sikkert på styrke, og røstinga er grei nok.
Så eg må vel kunne bo i deg?



Du er kald og, Gud hjelpe meg! Eg ville varme meg mot den glatte innsida av låra dine. Du låg der med knea ut og hælane samla. Eg ville sjå fjell og himmel spegle seg, reise inn i det ukjende, bort over alle hav, sjå verda slik ho eingong var gjennom 
glasbrota i barndomsfjæra, brune og blå, men aller helst grønne…
Men varmen må viss komme frå meg,
Så eg kan lære å elske deg?



La meg berre få litt tid…
Så blir det nok et par av oss!




Følelser og granitt


av Cathrine Hansen
Når du først ser skulpturen, ser den enkel ut. Om man studerer den og lar fantasien få fritt spillerom, kan man se mange forskjellige figurer i skulpturen.

Underdelen kan man tydelig se ligner et skip. Overdelen kan jo da være et styrhus, men taket er formet som et hustak. Den ruten i midten kan jo være så mye. Ruter som i en kortstokk er det jeg først tenker på. Du kan se gjennom ruten som om det er et vindu, og du kan se at alt speiles ved innersiden av ruten. Det gir det hele et større perspektiv. Steinene er svarte og mørke og minner om ensomhet. Den plassen den står på gjør den ikke mindre ensom. Den står ut mot havet, som om den leter etter noe. Skulpturen er steiner med spisse kanter som kanskje gjør den litt reservert mot omverdenen. At det er lite omgivelser rundt skulpturen, gjør at når du først ser den, så ser du den, ikke alt rundt omkring. Jeg kan tenke meg et menneske som står helt alene, uten noen rundt seg, leter etter noe eller noen, og er redd for alt det ukjente. Svart er en kald eller varm farge alt ettersom. Den har et vindu slik at vi kan se enten det store stormfulle havet eller et lite sentrum, med mennesker som prater og ler. Det er nesten som om jo mer jeg ser på skulpturen, jo mer ensom og alene, kald og trist føler jeg meg. Men allikevel fri og glad. Hvordan er det meningen vi skal føle oss? Skal vi bli triste? Jeg skjønner ikke hva jeg føler, er det unormalt? En vanlig skulptur av steiner som er satt oppå hverandre. Hvordan skal den kunne vekke mange følelser jo mer man studerer den?


Fra mediearkivet



- Det blir vanskelig å lage noe som alle på Sortland skal like og forstå. 

Kunstneren Sigurdur Gudmunsson til Vesteraalens Avis 20.07.1991



- Kunstneren viser oss nærhet mellom poesi og hverdag. Hans visuelle poesi er ikke livsfjern; den ber oss ta en titt på tingene fra en annen vinkel. 

Harstad Tidende omtaler "Havsøye" 16.11.1998



- Kanskje en av de viktigste kunstbegivenhetene i kommunens historie. 
Varaordfører Atle Haugen under avdukingen av skulpturen.
Vesterålen 03.11.1992



- Fin? Nei, nei og atter nei. Jeg skjønner ikke vitsen i det hele tatt, men så er jeg nå ikke så "kulturell" av meg.

Heidi Kristensen svarer på spørsmål om hun synes skulpturen er fin. Vesterålen 05.12.1992