Sigurdur Gudmundsson

En nøkkel til vår egen poesi 


Av Maaretta Jaukkuri
Når man ser på Sigurdur Gudmundssons skulptur Havsøye på strandpromenaden på Sortland, fremtrer grunnformene som utgjør skulpturen – båten, huset og den diamantformede åpningen i midten av huset. Åpningen er som et vindu som er blitt endret og plassert i en diagonal stilling. Samtidig danner det en åpning til den vakre fjorden og fjellområdet bak skulpturen. Ved en optisk forskyvning virker det som om scenen bringes nærmere stedet der man ser på skulpturen fra, samtidig som den rammes inn og omformer landskapet til kultur; det begynner å minne om et landskapsmaleri eller et fotografi. 



Verket leker med polerte og halvpolerte eller upolerte flater. Mens sistnevnte skaper en fornemmelse av materiell tilstedeværelse, reflekterer førstnevnte omgivelsene med sitt evigvarende spill med lys. På en måte viser de også mulighetene for å uttrykke den iboende naturen i den vakre svarte granitten som er hentet fra et steinbrudd og tilhogd i området.



Typisk for Sigurdur Gudmundssons kunst er hans fascinasjon overfor ulike kunstneriske teknikker. Han har testet mulighetene fotografier har som dokumentasjon av sin enmanns-performance utkrystallisert i enkeltstående bilder. Han har laget skulpturer av stein, metall, bronse og murstein, og han har prøvd svært uortodokse materialkombinasjoner. Han mestrer sjelden disse teknikkene selv, og som kunstner er han mer dirigent enn håndverker. Men en dirigent som får folk til å spille vakkert på sine instrumenter ved at han genuint verdsetter deres kunnskaper og ferdigheter i sitt håndverk mens han selv leder ”spillingen” deres frem mot en realisering av sine egne poetiske visjoner, drømmer og erindringer.



Sigurdur Gudmundsson lager store skulpturer som ofte spinner historier omkring temaet natur og kultur. Skulpturen gir inntrykk av å tilhøre et vidstrakt, universelt lerret der hele historien er i ferd med å bli planlagt, malt, hogget ut. Dimensjonene i Gudmundssons verk synes å referere til den monumentale skala og avgjørende viktighet av historien gjennom fortellingen han tar del i. Et annet, tilsvarende aspekt er nærværet av den typen synsvidde som er så karakteristisk for islandske landskap. Det er knappheten ved disse landskapene med sin spesielle høytidelige åpenhet som er lett å forbinde med hans visuelle tenkning og måten han plasserer skulpturer i rommet på. Tingene er virkelig synlige på disse scenene: Du ser formen på hver ås, stein og hus. De er omgitt av enorme flater av tomhet, noe som betyr at hver ting har sitt meget tydelige visuelle uttrykk. Det virker som om han sjelden bekymrer seg for nøyaktig hvor gjenstanden er plassert idet han stoler på deres tilstedeværelse og synlighet under alle omstendigheter.



Med sin synsevne omskaper han alt til poesi eller gir oss nøkler til vår egen poesi. Skulpturen på Sortland gir nøkler til våre egne historier om hus, båter og diamantformede former som i kortspill betyr reiser. Spillet er klart for vår egen tankeflukt og for å skape våre egne erindringer.

Om kunstverket



Erindring


Mitt verk er ikke en reproduksjon

Av en hendelse jeg selv har opplevd.



Så erfaringsmettet er jeg ikke.



Mitt verk er ikke en billedlig oversettelse

Av kunnskap jeg har samlet.



Så vitende er jeg ikke.



Mitt verk er en personlig erindring

Av noe jeg ikke har opplevd.



Mitt verk ønsker å være et koagulert minne

Hvor hendelsen kan søke sin egen erindring.

Sigurdur Gudmundssons

Født
:1942 Reykjavik, Island


Studier
: 1960-63 Myndlista- og handídaskóli, Reykjavik, 1963-64 Academie'63 Haarlem, Nederland


Bor og arbeider
: Amsterdam, Nederland



Les mer på Wikipedia