Kari Cavén

Kulturens forskansing i en karrig natur 


Altti Kuusamo
En av de mest interessante fenomener både i tidlig og i senmoderne kunst har vært den altomfattende ekspansjonen av offentlige skulpturer. Utbredelsen av skulpturens betydning fra å være nasjonalmomenter til å være kunst og der igjennom arkitektur har allerede for noen tid siden fått et nytt trekk. Ekspansjonen av billedhoggerkunst ble til slutt en søken mot kulturens grenseland: Billedhoggerkunsten ønsket å erobre stedets ikke-kultur og måle seg med naturkreftene, den ønsket å strebe fra rom mot sted.

Fordi den offentlige skulptur har fått nok både av sin egen situasjon som minnesmerke og av begrepet «offentlig», søker den seg til vanskelig tilgjengelige trakter. Slik får ’offentlig’ en ny betydning hinsides urban bosetning og såkalt kulturlandskap. Skulpturen blir noe ”hinsides”, og derfor er den noe privat og ensomt. Når de urbane monumentene helt klart skal tjene som identitetssymboler for massene, later det til at de offentlige skulpturene som er reist i tynt befolkede områder både taper sin offentlighet og sin oppgave som identitetsmerke for massene. Skulpturene blir objekter som er gjemt unna på stedet. Dermed endres hele deres symbolske betydning. Når en flokk vandrere fra en urban kultur omsider ser skulpturen, mister den for et øyeblikk den transcendens den nettopp og med stor møye hadde skaffet seg.

Cavéns gruppe på tre skulpturer, Idag, imorgen, alltid i Beiarn kommune, midt i et lite, glissent tettsted, ble ferdig i 1992. Det er uten tvil et senmoderne ”counter-monument”. Det er site spesific – også i den betydning at det er tilvirket av materialer funnet og bearbeidet i området: tre og stein. Feltet hvor skulpturene er plassert, er tilrettelagt utelukkende for dette formålet. Slik er skulpturene blitt et eget lite sentrum i den spredte bosetningen.

Det er tre av dem. Soklene nærmer seg sirkelens form. Mer nøyaktig: skulpturen er formet som en åttetakket stjerne. Skulpturene er fritt gruppert i en trekantlignende formasjon. Alle stjernene sender ut forsettlig tykke og kluntete stråler. Fremfor alt virker den åttetakkete vedstabelen som en forsettlig kluntete parodi.

Verkene i Cavéns skulpturgruppe streber ikke, i og for seg, etter høyhet – slik som de skulpturene som hegner om de nasjonale minnesmerkene – men etter dekning og utbredelse: De vil eliminere avstanden mellom tilskueren og skulpturen. Dette gjelder også måten skulpturene er gruppert på: De omgir tilskueren. Slik tydeliggjøres skulptur-skapningens horisontalitet: Ved at den brer seg ut i omgivelsene, forsvinner avstanden mellom tilskueren og skulpturen. Det er fremfor alt et tilskuervennlig tiltak.
Cavéns skulpturer er laget for å slites ned på stedet. De vil forvitre med vær og bruk, og dermed er de overlatt til stedets nåde – de må tilpasse seg stadig bedre til stedet hvor de står. De griper etter den samme tiden som omgivelsene rundt dem. I siste ende er det å binde seg til et sted det samme som å binde seg til et minne. Minnene forener seg med hverandre.

Cavéns skulpturgruppe, om noe, viser hvordan skulpturen nærmer seg moderne arkitektur. Hos Cavén bekreftes med denne holdningen det stablede i arkitekturen. Vi kan også vende tilbake til Cavéns tre skulpurer som tre ulike objekttyper: vedstabelen (verkets og vedstabelens kulturkategorier går nesten i ett med hverandre), stativet og skulpturen (steinhellestjernen).

Kultur er å bygge, og det å bygge er egentlig å stable. Dette er vesentlig for verket. Det er bare i det som er bygget opp at man vil klatre. All klatring repeterer i sin tur oppbyggingen, trinn for trinn.

Den landskapsmessige bakgrunnen er ikke like tydelig i Cavéns skulpturer som i mange andre av skulpturene i Skulpturlandskap Nordland. Det består av blandingsskog, knauser og spredt bosetting. Den karrige naturen omkring skulpturene er ikke den Store og Sublime naturen. Det er ikke en natur som vilt akkompagnerer skulpturer; den drar seg vekk fra dem og åpner opp uten kontraster. Det er en natur her som til og med minner om den finske.

Kari Cavéns tre skulpturer er som en kulturens forskansning mot den karrige naturen: Bare gjennom denne forskansningen erfarer og forstår vi klarere naturen og dens karrighet. I denne sammenhengen forholder det seg som med den finske sommerstua, og fremfor alt som med den lille, norske fjellhytta. Nettopp i hyttebyggingen kan man som best forstå å ta imot den kulturen som naturens karrighet vekker i oss – på samme måte som man bare via den italienske pergola kan være i stand til å se middelhavsnaturen og barmhjertigheten i vegetasjonen der. Slik får vi altså motsetningen nådeløshet/barmhjertighet. Cavéns skulptur er altså structure; ”gjennom” dem kan vi klarere forstå de barske omstendighetene ved det å leve i disse traktene. Dette inntrykket eller grepet bare forsterker den forstemmelsen som ligger i det å stable.

Teksten har tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.
 

Kari Cavén

Født
: 1954 Savonlinna, Finland


Studier
: 1977-78 Konstindustriella högskolan, 1978-82 Finlands konstakademis skola


Bor og arbeider: 
Helsingfors, Finland