Omtale


Sussi Gabrielsen



Først var de her, fjellene
- 
så fjordene, skogene, elvene

De første kunstnerne

Isen og Vannet

gikk ivrig til verket

med redskaper utdelt av Skaperen selv:

sol - vind og regn.

Med varme og kulde,

med kjærlighet og smerte,

med fantasi og trang til å skape
ble de meislet ut - monumentene:

tidene, stupene, knausene,
så skar de ut grottene
hulene - elveleiene,

alt ledet av kunstneren
med sans for dramatikk og detaljer,

anerkjent, elsket og hatet,

ærbødig omtalt ved navnet

TIDEN.

Sakte men sikkert

kunstverket formes,

malerne trer inn.

Fargene blandes
etter regnbuen festet ved Tellingtinden.

En natt skjules verket,

en kappe i hvitt kastes over

- som vakt settes opp

- et lysdryss av stjerner
-
Natten er lang
som om TIDEN står stille.

Så kommer signalet
og brått kastes kappen
-
en avduking skjer
som er mer enn dramatisk

Fugler og elver synger i kor,

for under kappen finnes en hage
frodig og fargerik, nyttig og god.
Men rastløs er TIDEN
og elsker forandring
-
se vårblomster visner og kulturvekster gror.

Nye detaljer blir prøvd og forkastet,

frø blir til blomster
som igjen blir til jord.

Men nå har Skaperen nye idéer
villere er de enn man kunne tro,

tar alle fargene som han kan finne,

sprer dem i villskap i høstens skog.

Hit kom de, folket

fra fjorden og fjellene,

alle som kunstnere på hvert sitt vis,

tok tiden i bruk, men med kortere frist.

De første slet tungt
men lærte av slitet,

høstet av fjellet, elva og skogen,

høstet av jorden igjen og igjen.

I alt sto snart
de første monumenter

over beiarværingens optimisme og tro.

Tunge stokker ble lune heimer,

smykker festet til bygdas jord.

Teksten har tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Fra mediearkivet



- Det har vært usedvanlig mye om og men om plasseringen av monumentet, og Beiarn kommune ligger i Nordlandseliten om en regner antall snuoperasjoner om skulpturprosjektet. 

Brønnøysunds Avis 20.08.1992



- Kunstverket ble behørig diskutert og "opplevelsen" må ubetinget ha noe med "øyet som ser" å gjøre.
Referat fra Centrum pensjonistforenings tur til Beiarn, Nordlandsposten 01.09.1995



- Vedstablene i Beiarn eller makkverket på Breivikhøgda vil aldri ha noen verdi for de reisende.

...slår Rolf Dybvik fast i Nordlands Framtid 11.03.1993