Omtale

Fisken og obelisken 


av Harald Flor
«Hvor hører et verk hjemme? Verket hører som verk utelukkende til det området som er åpnet gjennom verket selv.» Martin Heideggers ord i «Kunstverkets opprinnelse» fra midten av 1930-tallet tilhører en annen tid, lenge før begrepet «site-specific» ble gangbart i samtidskunstens terminologi.



Likevel gir den omstridte tyske filosofens formulering en god pekepinn på den grunnleggende karakteren i det opprinnelig så kontroversielle kunstprosjektet «Skulpturlandskap Nordland », og er velegnet som verbal veiviser til Kjell Erik Killi Olsens Mannen fra havet i Bø kommune. Den mer enn fire meter høye mannsfiguren i støpejern har ikke bare etablert et fysisk forankret sted, der den framtrer på avstand i markant synlig silhuett og står boltet til berget på en av de værharde Vinjesjøhaugene. Skulpturen er også plassert inn i en lokal sammenheng, hvor både den makeløse utsikten mot de fjerne fjellformasjonene på det fraflyttete fiskeværet Gaukværøy, nærheten til bygdemuseet i den gamle lensmannsgården Parkvoll og bebyggelsen bakenfor setter den isolerte figuren inn i en geografisk, historisk og samfunnsmessig kontekst.



Triangelet Bø-Vinje-Gaukværøy var med sin nærhet til fiskerike felter, et av Vesterålens viktigste sentra så langt tilbake som i eldre jernalder. Denne posisjonen varte ved, inntil den statlige sentraliseringspolitikken førte til fraflytting av værøya på 1950-tallet. Med sitt arkaiske preg og knudrete materiale legemliggjør Mannen fra havet forbindelsen bakover til de nesten uminnelige tider, som det ellers fins erindringsspor av i gravrøysene på Svinøya innenfor Gaukværøy. Maaretta Jaukkuri beskriver i sin guide til Skulpturlandskap Nordland den mørke mannsskikkelsen i lys av mytens evne til å veve et samfunn sammen med usynlige tråder, og at figuren blir bærer av fortellinger som forsiktig hjelper oss til å forstå vår samtid. Slik åpner verket stadig for skjulte betydninger både gjennom utforming og i sin stedsspesifikke sammenheng.



Killi Olsen forbinder også elementene gjennom Mannen fra havet, som assosierer til sitt utgangspunkt gjennom den linoljebrente og knortete «huden» med karakter av undervannspatina fra skjell og andre sjøvekster. De meterlange boltene i steingrunnen knytter den marine mannsfiguren til menneskenes jord, og den lille krystallstaven som han holder så varsomt i hendene både gjenspeiler lys og gir en symbolsk tributt til solas livgivende varme. Dens fysisk lysbrytende effekt kan oppleves på lang avstand, og krystallets obeliskform knytter tidslinjer til oldtidas Egypt. Der var den høye, nålespisse obelisken i granitt med innhogde hieroglyfer et symbol for solguden Ra, mens Mannen fra havet balanserer miniatyren i bergkrystall som et fintmerkende peileinstrument. Ved siden av sin optiske brytningsevne, er jo også krystallet ettertraktet for sine ledende egenskaper.



Mannens rituelle positur kan også tolkes som en stilling for meditasjon, med modellen av et vannklart gravmæle over de navnløse mange som havet har tatt gjennom tidene. Gesten med krystallstaven bidrar dessuten til å gi den svarte kjempen et intimt nærvær, som bringer skulpturens framside i uttrykksmessig likevekt med baksidas lavmælte minifigur. Denne lille kvinnen dekket med bladgull utstråler en Madonnas fredfylte ro inne i sin trygge nisje på den mørke ryggtavla, og framkaller et bilde på beskyttelse av familie og fellesskap. Killi Olsens Mannen fra havet formidler slik en hyllest til det nordnorske kystfolkets romslighet og verdighet, som nylig fikk et så genuint uttrykk i Knut Erik Jensens film Heftig og begeistret. Derfor var det bare naturlig at skulpturens lokale oppnavn, «Skabelonen», ikke er den kunsthistoriske termen for pidestall, men et litterært funn fra Knut Hamsun, som 17 år gammel var lensmannsdreng i Bø.

Teksten er tidligere publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press Forlag 2001.

Fra mediearkivet



- Han e grei nok, om noe tynn i skankan. Det er artig at vi kan få noe slikt her. 

Elly Annie Hansen, en av de nærmeste naboene. Vesterålen 28.05.1994



- Han e så stugg at æ har ikkje villet sett den på nært hold. Hadde det ennå vært et kvinnfolk... 

Bodil Steinsvik. Vesterålen 28.05.1994



- En pensjonert fisker ser daglig oppom til den mørke metallmannen og kaller kunstverket en kompis.

...melder Dagbladet 15.08.1994