Omtale

Avstand


Bente Larsen
På en klippe i Angersneset, Leirfjord kommune i Nordland, er det plassert en firkantet konstruksjon. På lang avstand, når den første gang dukker opp i synsfeltet fra veien ned mot fjorden, minner den om skjelettet til et hus som aldri er blitt bygget, eller det som står tilbake av et hus når tiden og vinden har gjort sitt. Den ligger på klippen, spinkel og sårbar, forlengst forlatt og prisgitt naturen og forvitringen.

Når man nærmer seg den, endrer den uttrykk. Spinkelheten og sårbarheten går over i lett eleganse, og den fargen som på lang avstand fremsto som rustrød, blir rød/fiolett. Det er den samme kuløren som vintertid preger de små dvergbjørkene som er så tallrike i området. Konstruksjonen fremstår herfra som et dekorativt minimalistisk innslag i naturen, harmonisk plassert ut mot fjorden.

Når man har rukket fram til konstruksjonen og går rundt den og inn i den, forvandler den elegante formen seg til en enorm stålramme som monolittisk hever seg 3,5 meter i luften. De 55 meterne stålrør, sveiset sammen til en enhetlig form, reiser seg 3,5 meter opp i luften og danner to stående rektangler som er 2,2 meter brede, og blir knyttet sammen av to 18 meter lange stålrør. Stålrørene lukker rektanglene inne i en sluttet bevegelse, og den før så lette konstruksjonen borer seg nå ned i klippen før den overlates til seg selv i et fritt svev mellom himmelen og fjorden for igjen å legge seg til hvile på klippen.

Den rødfiolette nyansen fremstår nå som den industrimalingen den er. Den bekrefter og understreker konstruksjonens tilbaketrekning inn i seg selv, bort fra naturen og inn i en autonom stålkonstruksjon. I denne prosessen forandrer verket også naturen. Med hele det minimalistiske verkets selvtilstrekkelige selviscenesettelse omdanner stålrøret naturen til scenen for sin egen utfoldelse. Men dette bare for et øyeblikk. Ikke før har den manifestert seg som en autonom form før den overskrider sin egen abstraksjon inn i en gestus av innramming, hvor stålet umerkelig forvandles fra verk til ramme, og landskapet, som før var scene, forvandles til verk. Visuelt gjennomskjærer rammen naturen, og i denne gestus forskyves erfaringen av naturen og den blir fratatt sin umiddelbarhet.

Men stålet innrammer ikke bare synsfeltet; stiger man inn i skulpturen, danner rammens rektangel et eget rom: Det er et rom som omslutter kroppen. I feltet mellom verkets materielle eksistens, stålrammen og naturen omkring, som den innrammer og inngår i, skapes et sted av nærvær og umiddelbarhet som ligger langt fra stålrammens gjennomskjærende gestus av forskyvning; men det er et sted som ikke er nærmere naturen. Erfaringen av nærvær som verkets omsluttende gestus skaper, er betinget av avstand.

Kunstneren, brasilianeren Waltercio Caldas (1946), har gjort avstand til en del av uttrykket i verket han har kalt OmkringOmkring skaper avstand til naturen ved å innramme og gjennomskjære den, og når den inndrar naturen og gjør den til en del av verket, er det som forskjøvet. Gjennom denne forskyvningen overskrider Omkring det absolutt fjerne, og Caldas har i sin konstruksjon skapt betingelsene for en utfoldelse av et stedspesifikt nærvær i en konstruksjon hvis gjennomskjærende gestus samtidig legger avstand til det nære. Stedet han har valgt for verket sitt ligger dessuten på avstand fra veier og turister; samtidig besitter det en anonymitet som minner om galleriets. Omkring er avhengig av naturen for gjennom avstandstagen fra den å kunne skape et sted av nærvær. Det er på den måten, gjennom avstand fra naturen, at Waltercio Caldas bruker nordlandsnaturen i sitt bidrag til Skulpturlandskap Nordland.


Omkring det tropiske Arktis


av Paulo Herkenhoff


Befolkningen er liten. Naturen er storslagen. Mennesket er forhekset av synet. I Skulpturlandskap Nordland har en rekke kunstnere arbeidet enten med hus eller dører i denne ørkenregionen. Et hus peker på behovet for tilflukt og for å avsette et antroposentrisk merke.

Enhver enkeltstående dør installert på stedet ville ramme inn regionen. En dør står for menneskets evne til å tenke natur og til å omdanne den gjennom arbeid. Via et symbolsk vindu mot verden fremkalles renessansens nyskaping – oppfinnelsen av perspektivet i kunsten. Det billedlige Øye i stein av Anish Kapoor installerer et fundamentalt blikk i Nordland. Denne kunstneren har alltid spilt på tvetydighet. Han skaper rom som skal oppfattes som større enn emnet de er hogd ut av. Kapoor introduserte åpningspassasjen der blikket kan omforme den opprinnelige naturen i Nordland til landskap. Øyet er verden, døren er blikket. Er dette landskapets fødsel? Eller et enda fjernere øyeblikk? Kan det være fødselen til subjektet som har evnen til å forme landskapet? Denne introduksjonen av ulikhet kunngjør også behovet for språk.



Waltercio Caldas’ skulptur Omkring installert i Leland er laget i overensstemmelse med avstanden han observerte mellom husene i Leirfjord. Noen av skulpturene er besklektet med malerier av Giorgio Morandi. Begge befatter seg med beskaffenheten av tingenes sublime tilstedeværelse. I Morandis stillebener fremstår rommet mellom to flasker som en atmosfære som er formet av lys og luft. Caldas’ verk retter oppmerksomheten mot små detaljer som om forestillingen om infra-slim av Marcel Duchamp var plassert i labyrintene av Jorge Luis Borges. Slik kunne Omkring være et sted mellom nullpunktet og tallet nærmest null.



Den åpne metallstrukturen i Omkring tegner avstanden mellom husene. Det kubeformede legemet blir til en indeks for den virkelige sosialiserende arkitekturen. I Caldas kulturelle bakgrunn finner vi tradisjonen neokonkretisme som redningen for den symbolske og subjektive tilstedeværelsen i en verden av rasjonelle former. Omkring peker tilbake på de åpne geometriske strukturene konstruert i rommet med metalltråd av den neokonkretistiske skulptøren Franz Weissman fra tidlig på femtitallet. I syttiårene stilte Weissman ut skulpturene sine utendørs i Ipanema, området i Rio der Caldas bodde. Omkring er også beslektet med skulpturen som Caldas laget til strandpromenaden i Punta del Este i Uruguay. Fra erfaringer gjort i forbindelse med en agenda om “annethet og identitet” utviklet etter neokonkretismen, skulle Omkring referere til installasjonen Tropicália av Hélio Oiticica, også vist i Rio i 1967. Oiticicas diskurs refererer til den varme arkitekturen i favelas, slummen i Brasil, som et kulturelt sosio-rom, som politiske bånd og marginalisering i en tropisk sivilisasjon.



I Nordland trekker Caldas inn overlevelse ved lave temperaturer. Magueira møter Leirfjord. Selv om Caldas’ oeuvre er motstandsdyktig overfor diskusjoner om antropologiske forskjeller, og Omkring synes å være et abstrakt aseptisk minimalistisk kunststykke, kommenterer Caldas ambivalensen ved avstand som både knytter bånd og atskiller mennesker, slik det skjer i den gitte kulturen. Som en følsom fremmed har Caldas frembrakt sin kunst med utgangspunkt i det som skaper den sosiale konstruksjonen i Leirfjord. Omkring har med sosialisering og individualisering å gjøre. Når de møtes, fremstår dørene i Omkring som uendelige gjensidige speil. Hvis Kapoor kunngjør skapelsen av språk, gir Caldas uttrykk for at det rammer inn skiftninger.

Fra mediearkivet



- Jeg gleder meg til å se midnattsolen gjennom denne rammen. 
Ordfører Åshild Albertsen under innvielsesseremonien.
Helgelands Blad 04.10.1994



- Skulpturen "Omkring" kan ses på som Leirfjord og leirfjordværingenes sjel, sett og filtrert gjennom fremmedkulturelle briller. 

Helgeland Arbeiderblad 05.12.2000



- Det er en 18 meter lang jernbanelinje med noen jernvinkler som ordføreren i Leirfjord Åshild Albertsen gleder seg til å se midnattsolen igjennom.
 Voksne menneske, er det noe som har klikket?
 Har vi ikke nok jernskrap rundtomkring som skjemmer vår fine natur, om vi så i tillegg skal få mer av samme sort, fordi utenlandske såkalte kunstnere er kommet hit og kaller dette kunst. 

Fra et innlegg signert Ivar Olsen, 8820 Solfjellsjøen i Helgelands Blad 08.10.1994