Omtale

av Åsa Wall


En vakker junidag flyr jeg fra Bodø til Brønnøy og opplever det fantastiske at kapteinen ber passasjerene se ned på jorda og betrakte en sirkelrund, hvit flekk på en fjellside. Jeg blir fylt av høytidelighet på vei til innvielsen av nettopp dette kunstverket. Tidligere har lavmælte og viljesterke Maaretta Jaukkuri vært min cicerone og gitt meg en forsmak på Skulpturlandskap Nordlands overveldende storhet og ydmykhet: Craggs granittsteiner i rituell parade på moloen i Bodø som fragmenter fra en svunnen tid.

Kirkebys lille ruintempel på Saltfjellet innbyr til utsikt og innsikt. Håfströms utsatte og ladede sted mellom fjord og himmel i Gildeskål venter på en lav relieff etter et fotografi av en bombet kurdisk by. Aldri glemmer jeg den lekre smaken av torsketunger i en pause ved Svartisen. Jeg vandrer blant lave busker og skogsnar mot den bratte fjellsiden med nordmannen Oddvar I. N. Darens stadig større, magiske, hvite sirkelform, 980 cm i diameter. Skulptøren har hogd ut sitt verk Opus for himmel og jord i fjellet slik at det danner en negativ relieff. Deretter har han slipt og høypolert overflaten. Med sin low tech, som han kaller arbeidsmetoden, har Oddvar forsøkt å skape et verk som er spesifikt for stedet og avhengig av det landskapet det befinner seg i. Det får kraft av og forsterker omgivelsens grå granitt og grønne lavvegetasjon med sine avvikende fargenyanser.

– Jeg bruker ikke landskapet som en kulisse for skulpturen min; jeg bruker det som en aktiv deltaker i samspill med skiftende lys- og værforhold. Sirkelen symboliserer menneskets vandring på jord, bekrefter Oddvar. Man må nesten klatre på alle fire for å holde seg fast i den bratte steinhellens hvite kunstverk, synlig ikke bare fra fly, men også fra bilene på riksveien og fra båter utenfor Helgelandskysten. Små barn myldrer som maur på det hellige symbolet for evighet. Det er en stor dag i Vevelstad kommune med cirka 600 innbyggere og flagget til topps over hele bygda. Den provinsielle befolkningen på stedet møter den globale samtidskunsten med forundret ærbødighet.

– Vevelstad er en typisk ja-kommune som er med på det meste. Det er ikke alt vi forstår, men nå har vi fått noe å spekulere på. Slik kommenterer ordføreren og bussjåføren Harald Axelsen skulptøren Oddvars gåtefulle sirkel ved den gemyttlige lunsjen etter innvielsen i Forvik. Der, foran rådhuset, hadde Axelsen personlig foretrukket en koselig fontene. Dette hvisker han betroende i øret mitt. Og jeg applauderer Vevelstad kommunes ja-mentalitet. Senere seiler jeg vestover fra øy til øy med ulike ferger. Betrakter Brønnøysunds lille Åboskjær som parissvensken Erik Dietman i 1997 forvandler til en 70 meter lang fisk av sprengstein. På Vega ser Kain Tappers geometriske granittsteiner ut som om de vokser opp av mosen mellom lyng og multer. På Dønna har man knapt nok kommet til hektene igjen etter besøket av den viltre Mario Merz. Det ble kulturkollisjon for både øyboerne og italieneren, og ingen skulptur. Lengst vest ligger paradisøya Træna med naturlige steinskulpturer og sandstrender. Der reflekterer jeg over Maaretta Jaukkuris tanke: – Selve møtet med kunstverket kan sammenlignes med den følelsen Robinsom Crusoe erfarte da han så Fredags fotspor i sanden.

Fra mediearkivet



- At ungene brukte det himmelske speilet som sklie, lot ikke til å bekymre kunstneren det grann.

Brønnøysunds Avis 29.06.1993



- "Opus for himmel og jord" har kunstneren Oddvar I.N. kalt den. "Flekkjen", sier bygdefolket i Vevelstad.

Ordfører Harald Axelsen til Adresseavisen 04.09.1993



- Folk nikker og smiler og forteller om "du verden kor den skein i går" og hvor bratt og glatt det var å komme seg helt opp.
...og for Widerøe-flyene er den blitt et landemerke.

Adresseavisen 04.09.1993 



- Dette var så galt at det måtte vi være med på. 

Ordfører Harald Axelsen til Adresseavisen 04.09.1993