Prosessen

Et eventyr i berget

Jan Brockmann
Det var siste søndag i juni 1993, en av de vidunderlige sommerdager som bare det nordnorske landskap kan by på, at folk samlet seg på skueplassen på Høyholm i Vevelstad for å innvie et kunstverk. Og hva for en skueplass! En ås, snaut 70 meter over havet, skrånende vestover mot kystriksveien og strandkanten med en utsikt over Helgelandsarkipelet som kan ta pusten fra enhver: en enorm blå himmel i strålende solskinn over leia og skjærgården, med øya Vega rett vest og de sju søstre med noen av sine skinnende snøkapper i behold, og foran dem to øyer: den ene porfyrrød, den andre irrgrønn. Her var alle sansene fjetret: måkeskrik, lukt fra fjær og kratt, vinddrag, flommende lys, en fargefest. Bare ett ønske gjensto: måtte det vare!

Men hva så med kunsten? Er ikke det fåfengt, overflødig gjerning, her der det vakre og storslagne er smeltet sammen til en unik enhet der hver tilføying allerede i utgangspunktet synes overflødig, dømt til å være støy? Kunstneren Oddvar I.N. som er oppvokst i denne landsdelen og som har atelier på øya Vega, trenger ingen belæring i så måte. Han var fra starten av klar over at hans bidrag måtte være av en slik art at det verken kunne forsøke å måle seg med den sanselige overmakten eller å bryte den ned i en ironisk vending. Han kjenner den nordlandske naturens nådegaver likeså vel som dens kalde skulder. For hva den ene dagen bringer med seg av skjønnhetens overmål, det viskes bort av mange andre dagers styggevær. Kunstneren måtte finne frem til noe som kunne holde stand overfor naturens ekstreme utfordringer, med evnen til å overvintre og evnen til å slå øynene opp når dagen er der.

Først gjaldt det å finne selve stedet. Litt unna bebyggelsen, men nært nok for folk; et sted som åpnet for dette enestående skue og som var egnet til å samle dem. Når stedet først var funnet, var løsningen tilsynelatende enkel, men i sin enkelhet rommer den mye.

Oddvar I.N. valgte å arbeide på og med stedet. Stedstilknyttet kunst er han fortrolig med gjennom 20 års praksis. Inngrepet er både minimalt og monumentalt, subtilt og samtidig sublimt. Det er en ydmyk, men tydelig gest som markerer et Her, og det er en skulptur i ordets opprinnelige forstand der intet er føyet til, men noe er fjernet fra steinen for at noe annet kan komme til syne som har slumret i den. Oddvar I.N. valgte et svaberg med en hellingsvinkel mot vest på 35° og fjernet den porøse overflaten ved å hugge, slipe og polere en presis sirkel med en diameter på 980 cm inn i granitten. Det er et stykke konsept-kunst, og svært lite materie er beveget. Det er resultatet av hardt fysisk slit der 4 personer har arbeidet i skift i 1 1/2 måned for å få til denne linseaktige, glatte overflaten som gjør at gråsteinen spiller i uante rødlige og blågrå valører.

Sirkelen er en elementær geometrisk form og et like så elementært symbol. Som streng og sluttet figur står den i kontrast til den omgivende naturen; som arkaisk symbol, som helleristning, i samspill med et kulturlandskap hvis eldste spor går 10 000 år tilbake. Svaberget ligger på høyden med strandkanten på denne tiden. Formen er markant og anonym; kunstneren etterlater ingen subjektiv signatur i landskapet. Ved å kalle sitt verk Opus for himmel og jord fremhever han dets mytiske dobbeltkarakter: det speiler himmelen og åpner for eventyrets blikk inn i berget. Den glassaktige overflaten får oss til å se inn i den døde stenens pulserende indre, – og samme overflaten har en enorm fjernvirkning: når solen i den lyse årstiden om morgenen møter flatens helling, speiles lyset langt utover land og hav som en immateriell skive, en ufo, svevende over berget. Også fra flyet kan dette fenomenet sees. Men nærkontakten skremmer ingen; det er godt å stryke over den polerte overflaten, og verket tar ikke skade av at barn bruker det som sklie.

Sirkelen er en samlende figur. Som urgammelt tegn står den for kontinuitet og livets kretsløp. Vevelstad har fått et sted, et varig Her som samler folk og landskap.

ODDVAR I.N. SKISSERER VERKET PÅ FORHÅND:

"Arbeidstittel "Himmelspeil" En sirkel på ca. 10m i diameter (78m2) slipt inn i grunnfjellet. Området jeg har valgt er som man kan se fra lysbilder fascinerende og storslått fra naturens side. Hovedsakelig all stein i området er porfyrgranitt.

En av mine første ideer da jeg så dette området var å slipe toppene på de enorme granittblokkene som ligger på flata under fjellet. "Prosjektet" ville fått en dimensjon i alle fall kostnadsmessig som ville sprengt alle eksisterende rammer. [...] Tanken om de slipte planene som en slags himmelspeil har jeg valgt å arbeide videre med i en litt mer moderat form.



Sirkelen slipes som nevnt rett i grunnfjellet som ligger i ca. 30o helling mot vest (se kart). Plassering og himmelretning gjør at jeg stort sett unngår refleks av direkte sollys (kun oppover). Det er det indirekte lyset, dets skiftninger som vil spille i flaten i et utall variasjoner avhengig av skydekke, belysning, vått/tørt etc.

Et så "enkelt", forsiktig og likevel distinkt "inngrep" vil fungere godt i de karaktersterke omgivelsene. Sirkelen vil synes fra vei i begge fartsretninger og fra hav og skipslei. Det er mulig å stoppe med bil, ca. 150-200m å gå opp. [...]

Å slipe et såpass stort areal er først og fremst et spørsmål om tid og folk. Slipingen foregår med enkelt utstyr, luftdrevne vinkelslipere med vannspyling. Først en grovsliping med diamantskiver, senere i 5 trinn til polering. Berget er relativt plant og "glatt", slipingen vil følge bergets bevegelser i planet, og ikke skjære ned, mindre fordypninger og porer vil ikke bli slipt. "