Omtale

En pilegrimsferd 


Tim Llewellyn
Den som reiser til Nord-Norge kan ikke unngå å føle ærbødighet overfor de uendelige omgivelsene, der voldsomme krefter fra havet og det arktiske klimaet har skapt et landskap som mennesket klynger seg til med sine bare, iskalde fingertupper. Kanskje det er riktig som de nordiske mytene forteller, at jotner har skapt dette stedet. Vinterstormer gjenoppvekker skapelsens voldsomme larm, men i løpet av den korte sommeren dekker den kjærkomne Golfstrømmen over landets kjølige skjelett med varm luftdamp fra atlanterhavsdypet. Årstidens endeløse dager åpenbarer en mykere side ved de bunnløse, mørke fjordene, hver og en innrammet av granittmasser kledd med bestander av bjørk og furu. Båter krysser det rolige havet, og i den fjerne horisonten glitrer avbildninger av gamle, titanlignende skulpturer, øyer hvis navn er historiske milepæler langs denne kysten: Vega, Træna, Lurøy, Røst, Værøy, Lofotens vegg og fastlandets tinder, snø- og isdekte i uvirkelige klynger som De sju søstre, som i fjern fortid gav gjenlyd til de skjærende ropene fra dødelige helter som ikke var mindre fryktsomme enn sine mytiske forfedre.



Bare en sjelden gang skjelnes spor etter menneskehender, som i nyere tid har grepet tak i et kraftig blad og skåret ut overmenneskelige strukturer i scenen, aller tydeligst glitrende broer som svever mellom land og sjø. I disse ukuelige naturomgivelsene er skulpturene i Skulpturlandskap Nordland plassert. Det er vanskelig å forestille seg et mer utfordrende prospekt. Med mindre kunstneren innehar den kapasiteten og forestillingsevnen som skal til for å besvare det monumentale og hardføre ved denne scenen, er det fare for at ethvert verk uavhengig av størrelse eller nøyaktig plassering vil virke ubetydelig og uverdig. Det finnes en målestokk på hvor vellykket prosjektet er: kunstnerens klarsyn, kuratorenes evne til å finne egnede steder og begges støtte fra lokalbefolkningen – at en betydelig del verk består denne kritiske testen. Noen har til og med lykkes i å skape illusjonen om at de selv er produkter av kreftene som har formet landskapet.



Ved en fjord ved Hustad omtrent en times kjøring nedover en smal vei fra det lille tettstedet Lødingen, mer enn to hundre kilometer nord for polarsirkelen, ligger et slikt verk, Øye i stein av Anish Kapoor. Det kan virke overraskende at en kunstner med en så fremmedartet opprinnelse har lykkes så godt med å fange inn den arktiske sjelen, men det er liten tvil om at Øye i stein er en av de fineste av de mange oppsiktsvekkende skulpturene i Skulpturlandskap Nordland. Verket er plassert ved bredden av en liten bukt, der land- og havutsikten strekker seg helt ut til horisonten, bare tilfeldig avbrutt av forrevne fjell og øyer. Landskapet er mykere her, konturene mildere, med grønne enger som skråner ned mot den steinbestrødde kysten. 



Veien går langs fjorden et lite stykke, og når Kapoors massive, grovhogde granittform kommer til syne, vasket av havet, er det ikke med ett tydelig at den er menneskeskapt. Kan det være strandingsgods fra en gammel isbre? På vei gjennom beitemarkene ned mot stranden, forbi blinkende gulltorn, med kubjeller og lyden av tumlende østersfangere som plystrer og roper i den milde luften, ser man verket gradvis komme til syne. Den massive firkantete formen vekker beundring for det geniale ved å plassere den her, enda den varme fargen og grove teksturen i den lokale granitten virker ganske naturlig i omgivelsene. Gradvis trekkes oppmerksomheten mot den store loddrette, rektangulære åpningen, som gjennomborer steinen fra baksiden til forsiden, verkets “øye”, som skinner i midten. Hvis beskueren tar imot invitasjonen om å se gjennom det på avstand, rammes landskapet inn, og lyset fra vannet bak konsentreres. På avstand er det et kikkhull, og gjennom kikkhullet kan det store panoramaet kan deles inn i mindre landskapsstudier; på litt kortere avstand blir det til et vindu, og kommer man enda nærmere, en døråpning ut mot scenen. 

Anish Kapoor er en berømt trollmann, og verket hans åpenbarer sakte, men sikkert hans magiske evner. For jo nærmere betrakteren kommer “øyet”, jo sterkere blir oppmerksomheten trukket mot selve åpningen, og jo større blir usikkerheten om hva det er: fløyelsbløtt og svart med glitrende lys; strukturen i veggene, taket og gulvet i beksvart mørke fremhevet av det strålende lyset bak. Bare når beskueren endelig er innen berøringsavstand, åpenbares dette siste mysteriet. Steinen, så rå og jordbunden på utsiden, åpenbarer en strålende innside, med en overflate som er dypt slepet til en uendelig refleksjon over de øde, men ærefryktinngytende omgivelsene.

Stein-sett


Sølvi Ytterstad


Is-vaska lå landet, med knausa i amfi,

der dvergfurua og tuver rådde grunnen.

Ramsvart kneisa fjellet der elver rant forbi.

Før det neveskapte, styrte, var oppfunnne.



Usikker og prøvanes kom skinnbåten punn land.

En lapp, en bumann, så sæ monn i stedet.

Skutta sæ og gjorde ild. Som fangsmann tenkte han:

- Kan fisk og dyr, kan folket overleve!



Han bytta bort og fikk igjen, fra de som dro forbi,

og smått om senn han eide det han trengte.

Ei hula blei til langhus, en vinter mindre stri.

Da våren kom han åkeren forlengte.



Sånn har de levd i området i mange tusen år.

De slåss mot storm og ennu verre makter.


Slik vokste våres Nord-Norge, de høsta som de sår,

om det kosta deres liv, om det gikk sakte.



De la sæ ned med spyd og nål, med perleband og mat.

Den lengste kvila, den som er for alle.

Ei steinrøys gjorde nytta, noen andre kvilte flatt.

De kjente tegnan, hørte stemmer kalle.



Mens tidene har skifta lå fjellet dørge still,

betrakta det som skjedde langs med sundet.

Gav med' for de som rodde og for de som gikk sæ vill.

Gav livd for de som krydde sæ oppunder.

Det kom en kar forbi, lagde kunstverk utav stein.

Plasserte det med utsikt over leia.

Langs Svinøyneset, Hustadneset, retninga var bein,

om Hysskjæran og Skjærvøy synet dreia.


Statuen ser mot holmen som fikk bære kvinnenavn,

fra ho som var Fru Ingeborg til Hustad.

I mørke netter sukker den og sliter den med savn.

På blanke daga kan man tru den pusta.


Den ser mot Hustad-Skjærvøya, der Bjarkøyskatten er

Der Tore Hund begravde sine slanta.

Der onde ånder passer på at rikdommen får fred.

Og helst besøkes ikkje sånne kanta.



Når mennesket med Skaper og naturen går i lag

blir ofte resultatet av det beste.

Vår likje bygd kan pynte sæ med kunstverk av i dag,

det knytter levde liv opp mot de neste.


Som vaktpost vil den stå der, i nye tusen år,

før lå den vel forvart i moderfavna.
Så lenge det kjem tider og de gode makter rår

vil folket lande trygt på denne havna.


Der skal den stå og skue mot ei ny og ubrukt tid,

skal pynte opp for unge, trauste slekter.

Men av og til, den savne alt som var, som er forbi,

både syn av vikingskipet og av jekter.

Gratulerer til kommunen, gratulerer bygda vår,

og til kunstnaren som visste ka han ville.

Gratulerer haug og homp med det steinøyet vi får,

som beviset på at ingenting står stille.

Prolog til avdukingen av Skulpturlandskap Nordland i Lødingen, 24.09.1998


Fra mediearkivet



- Bra skulptur, men den kunne vært nærmere veien. 

Svanhild Svendsen til Harstad Tidende 26.10.1998



- Lødingens monument er en stein som skal plasseres i Høkfjorden slik at fugler og dyr skal se hvor mye galskap som bor i menneskedyret.
 Jeg ber derfor om at folk i Lødingen stemmer oss inn i kommunestyret slik at vi kan få stoppet galskapen. 

Dagfinn Olsen, formann i Lødingen Fremskrittsparti.
Harstad Tidende 03.08.1995



- Lødingen får psykisk steinskulptur. 

Overskrift i Harstad Tidende 14.07.1995