Omtale

Mellom verden og øyet


av Zygmunt Bauman
Vi har alle en gang tidlig i skoleårene lært å bruke og sette pris på nytten av en transportør. Tingene i verden omkring oss har sine iboende kvaliteter (har vi lært), kvaliteter som kjennetegnes av bestemte egenskaper, og det er både bra og nyttig å ha eksakte kunnskaper om disse kvalitetene. For å måle dem trenger vi redskaper, og transportøren er et slikt redskap. Med en transportør kan vi måle den nøyaktige formen på ting, eller mer nøyaktig, vinkelen der en side på en overflate møter en annen. Hver gang vi bruker en transportør, gir vi vår hyllest til de suverene egenskapene ved ting i verden omkring oss. Vi vedgår at ting har sine bestemte iboende egenskaper, og det er opp til oss å finne ut hva de egentlig består av. Men vi bør vokte oss for å forvrenge egenskapene når vi måler dem, og da er transportøren et glimrende redskap, for den verken legger til noe eller forandrer noe i den verden den forteller oss noe om.



Og slik synes det også å være med Kristján Gudmundssons Protractus. Den ligner riktignok ikke helt på transportøren slik vi kjenner den fra skolen. Den er diger, tung, massiv, hogd i stein – et utpreget motstykke til Skjærstad-åsene den vender ut mot. Den er solid festet i bakken, ubevegelig og uforanderlig, akkurat som fjellskråningene den måler.



Dens beslektede likhet med verden der ute understreker desto sterkere ydmykheten ved menneskeskapte redskaper, deres rolige ærbødighet overfor den verden vi ønsker å male, beskrive, fremstille.



Men ta den nærmere i øyesyn: Det er boret et hull tvers igjennom den massive steintransportøren, et lite rør, akkurat stort nok til at man kan se gjennom det med ett øye. Og hvis du legger øyet inntil, skjer det et mirakel. Fjellene virker ikke lenger enorme og overveldende, de synes å ha mistet sin respektinngytende autoritet, de dikterer ikke lenger reglene! Det du nå ser, er det øyet fanger inn av den verden som finnes der ute. Det er du selv som har gjort utvalget; du har selv skapt den verdenen du ser, ved å betrakte den, og det er ingen transportør i sikte til å bekrefte de mektige tingenes fortrinnsrett over dine egne, angivelig svake og avledete inntrykk

.

Hvor finnes sannheten i verden, spør Gudmundssons Protractus, og antyder et svar: i møtet mellom verden og øyet. Maaretta Jaukkuri mener at kunstverkets mening finnes i rommet mellom kunsten og betrakteren. Gudmundsson synes å ha beveget seg et skritt videre: Det er i et tilsvarende rom av sammentreff og dialog – mellom en ikke-menneskelig verden og menneskelig kunnskap, at det meningsfylte i verden finnes.



Teksten er tidligere publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Hvordan veie et landskap?


av Liutauras Psibilskis


Skulpturen Protractus av Kristján Gudmundsson består av en stor granittstruktur som er plassert foran et mektig stykke natur. I den skulpturelle formen gjenkjenner du formen på et måleinstrument som brukes i geometrien til å måle vinkler i tegnede figurer.

Denne monumentale formen får i det storslåtte landskapsperspektivet en høyst symbolsk betydning. Det viser menneskesinnets tilstedeværelse, menneskets måte å betrakte ting på og konstaterer en nærmest automatisk ivrighet etter å måle ting i forhold til hverandre. Fra turen jeg gjorde dit sammen med noen venner for noen år siden, har jeg bilder av meg selv der jeg kikker gjennom åpningen i skulpturen. Hvor mye mer iøynefallende kan stedet bli? Hvor mange flere monumenter og avbildninger av din tilstedeværelse kan skapes?

Handlingene og måleinstrumentet uttrykker idealforestillinger, det perfekte, forestillinger om evalueringspunkter. Idealet, slik det uttrykkes gjennom Platons antikke forestilling, er ikke av denne verden. Det er en mental konstruksjon og et resultat av en drømmeforestilling, som identifiseres gjennom sitt forhold til virkeligheten. Ved å skaffe et grunnlag for det perfekte, og ved å finne måter å måle det øvrige på, skapes forestillinger om avvik fra normen. Det perfekte er et uttrykk for en kollektiv drøm.

Du støter på måleinstrumenter i ulike kulturer, i mediene du omgir deg med, i din daglige kommunikasjon. Du kan prøve å komme nærmere og nærmere et ideal, men du vil aldri lykkes i å bli identisk med det. Identifisering med idealet kan være et resultat av en skrudd besettelse og kan føre med seg panikk hvis den vedvarer. Den er alltid basert på avvisning av det utvendiggjorte og ukontrollerbare. Idealet er heller ikke i stand til å tåle tiden siden det forandres av tiden.

Som Boris Groys uttrykker det i “Art Judgement Show”, er kanskje hovedgrunnen til kunstnerisk utfoldelse menneskets behov for å reprodusere sitt eget bilde i omgivelsene. Likeledes er drømmen en mental måte å gjøre deg selv til en del av verden omkring deg på, ved å finne det stedet som passer deg best. Gjennom betraktning og refleksjon blir verden tilpasset og fylt inn i et sett av subjektive normer. Kanskje er drømmen menneskesinnets mest subjektive uttrykk, men som bare kan bli virkelighet gjennom en fokusert aktivitet.

Jeg lurer på hva et menneske ser når det betrakter et landskap? Hvorfor får det sinnet til å fly langt av sted? Er det fordi det i landskapet ikke finnes noe som minner deg om deg selv, om din egen menneskelige skapning og dine begrensninger? Er det fordi det representerer en annen verden som finnes utenfor mennesket? Men kan du egentlig skille det fra ditt eget selv? Hvordan måler du et landskap?

Det finnes en rekke normer for det ideelle landskap på samme måte som for idealmennesket. Landskap blir en utvidet kultur med det settet av måleinstrumenter som ledsager den. Ved å la ditt perfekte “jeg” bli en del av miljøet, tilpasser du det, gjør det til en del av ditt eget sinn, ved å skape en avledet fiksjon av betraktning som deles med andre som kanskje forstår beslektede forestillinger. Likevel vil alle, når alt kommer til alt, betrakte det forskjellig fordi måleinstrumentene hele tiden forandres i den tidsbaserte virkelige verden.

Teksten er tidligere publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Fra mediearkivet:



- Vi har vært heldige med den.

Per Erik Våheim, Nordlandsposten 26.10.1993



- Skjerstad har med dette fått den fineste skulpturen i hele regionen. 

Fredrik Støvset, Nordlandsposten 26.10.1993



- Dette hadde vi ikke råd til. 

Kommunestyrerepresentant Brynhild Vesterli Pedersen, Nordlandsposten 06.10.1994



- Jeg er tullet etter skulpturer. Skulpturprosjekt Nordland er det største som har hendt fylket. Jeg tok turen til Saltstraumen for å være med på dette. Skulpturer engasjerer alle og er topp. 

Geir Arne Olsen svarer Nordlandsposten på spørsmålet 
Hva synes du om "Protractus"? 26.10.1996