Omtale

Fortelling i granitt


Øystein Hjort
Reisende i Nord-Norge møter igjen og igjen henvisninger til minnesmerker, mer enn det, til krigsminner. Fra Nordland til Finnmark, fra Narvik til Kirkenes, har Andre verdenskrig trukket sine lange spor. Krigsminnene fins overalt. Fra åpent hav gir Ofotfjorden en snever passasje til innseilingen mot Narvik. En tange med glatte klipper gir et utsyn over vannet, og her ligger restene av et militært anlegg delvis sprengt inn i klippene. En strategisk beliggenhet, og utbygd med bunkers, underjordiske løpeganger og kanonstillinger hvor besettelsesmakten kunne kontrollere Narvik med den viktige malmeksporten. Enda et krigsminne.



Noe er borte, men ikke alt. Noe er blitt lagt til, noe som synes å gi mulighet for å gjeninnsette historien i et langt perspektiv, så vi kan se den på nytt og dermed fortelle den forfra. Intet er glemt, men samtidig er alt som nytt.



På tangen hviler nå urokkelig solid en skulptur av imponerende dimensjoner. En gigantisk bautastein? Den erkjennes hurtig som en konstruksjon i granitt. De historiske assosiasjonene og referansene er umiskjennelige: tempel, kirke, katedral. 



I seg selv kunne denne konstruksjonen ha sine forutsetninger i tradisjonell norsk byggeskikk som stav og laft – med sine skråstilte stolperekker kan skulpturen føre tanken til vikingtidens store høvding på Borg i Lofoten, eller lenger unna, til Trælleborg i Danmark. Men nettopp på dette stedet er den høyreist som en stavkirke. På Evenestangen hviler bjelkelag på bjelkelag, plan på plan, og stokkene er oppført i tre etasjer. Hver etasje er konstruert med ti granittstokker. Blikket ledes oppover: en tallsymbolikk er upåfallende satt i spill, like lite som man først senere, når man står inne i Steinhuset og ser ut over sjøen, innser at orienteringen er øst-vest.



Lys faller inn gjennom et hull i taket og gjennom sidene. Sandblåste tegninger brer seg over de glatte, polerte veggene. Det fins ingen sammenhengende fortelling, og tilsynelatende ingen nøkkel som kan sette oss på sporet. Men skulpturen har sin egen sakrale virkelighet i kraft av tallenes symbolikk og inspirasjon fra en annen tids byggeskikk. 



Når Bjørn Nørgaard forteller at tegningene på sørveggen viser ”mennesker som bor her”, mens nordveggens tegninger representerer ”hjemløse, urolige sjeler”, innser vi at han har brakt sin fascinasjon av myter og riter med seg og på de glatte veggene skapt en scene for helleristninger vi under andre omstendigheter kunne ha funnet på klippene på Evenestangen. Bildene har, som helleristninger, sin egen fortelling om riter og magi, om sjamanens virke, og om fruktbarhetskult, fødsel og død. På den ene veggen ser vi båten frakte mennesker fra kyst til kyst – eller er det livsreisen? Og det fins tegn her, sædcellen eller selve kjønnet, som kan være symbol på livets begynnelse.



Som Steinhuset med sin arkitektur henviser til det religiøse, innkapsler det også en fortettet symbolikk med forestillinger om det hellige. Endelig befridd for Evenestangens lokale historie har Steinhuset reist seg med den store fortellingens dimensjoner.
Teksten har tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Fra mediearkivet



- At folk i Evenes allerede er stolt og glad over skulpturen sin er lett å forstå.
Visuelt taler den med store bokstaver: Her er jeg, se på meg! 

Sitater fra et innlegg av Henry Arne Hansen i Fremover 30.05.1995



- Skulpturen er råflott. Jeg var skeptisk til å begynne med. Jeg ble nesten rørt over alle talene i dag, og er bare positivt innstilt og glad. Steinkirka er en av de finere skulpturene i Skulpturlandskap Nordland.
Linda Østnes til Fremover 29.05.1995



- Alltid åpen - for alle.

Overskrift i Fremover 26.05.1995