Omtale

Tre punkter om et møte i 17 minus


Mathilde Holm



Et tre fra jordens hjerte. Forundring. Trofasthet.

- Rolf Jacobsen

1. Å gå fra sentrum av Mosjøen langs E6 i 17 minusgrader og lete etter en skulptur, er i seg selv en opplevelse. Ingen jeg spør kan gi helt nøyaktige anvisninger om hvor jeg skal gå, men et snøtråkk av en gangsti langs Vefsnfjorden leder meg til riktig sted. Så står jeg i en liten skog av bjørketrær, midt mellom E6, Rema 1000 og fjorden, og ser det som er Tré Eldar. Skulpturen består av tre ildsteder – slikkende tunger av lakkert rustfritt stål – plassert slik at de utgjør en trekant i den lille skogen. Og tvers gjennom denne trekanten skjærer en sti av granittplater, mer eller mindre skjult av snø og rim. Granittplatene har inskripsjoner, har jeg fått vite: en rekke enkle spørsmål – ”Hvorfor tok det så lang tid før du kom?”, ”Kan du ta en beskjed?”, ”Er du alene?” og lignende. I tillegg, avslører guideboken jeg har med meg, vil våren gi denne skulpturansamlingen et tredje element: blå blomster. Denne dagen i desember viser Tré Eldar altså bare en tredel av seg selv; tre stålstøpte varmepunkter i hvit snø.

2. Men Tré Eldar henvender seg til meg, og synes ikke å være nevneverdig hemmet av sin nedfrossede og nedsnødde tilstand. Den viser til noe grunnleggende, mennesket som sivilisert skapning. Da mennesket lærte å lage ild, lærte det å mestre sine omgivelser på en overlegen måte. Ilden betød i første rekke liv (varme, mat, beskyttelse) og var dermed inkluderende, samlende i sitt vesen. I annen rekke viser ilden seg som makt, som middel til å ekskludere andre og avgrense slike fellesskap; ilden som symbol på mennesket som stridende, dvs. sosialisert, vesen. Et vi definert ut fra forskjellen fra og avstanden til de andre. På et tredje nivå viser ilden oss det kultiverte mennesket. Bålet representerer utveksling av fortellinger, kunnskap og dikt; historiefortelling som situasjon og grunnleggende kulturelt fenomen.

I skulpturen trer tretallssymbolikken fram flere steder, først og fremst i en religiøs tematikk. Ikke bare som treenighetssymbolikk, men også ved en assosiasjon til den hellige ånd som fylte disiplene og viste seg for dem som tolv tunger ”likesom av ild”, og som dermed lærte dem å tale alle slags språk slik at de kunne gå ut og spre det kristnebudskapet. Språk er en forutsetning for kommunikasjon utover primærnivået (”kald”, ”sulten”, ”trøtt”). Denne spesielle evnen til å uttrykke seg er et viktig fellestrekk, en likhet mellom menneskene. Men like viktig er ulikheten, den som gjør at vi ikke forstår hverandre intuitivt. Evnen og muligheten til å misforstå, til gjøre seg misforstått, til å dikte.

3. Mange mener informasjonssamfunnet har styrket demokrati og forståelse ved å jevne ut sosiale motsetninger og forskjeller. Men i jungelen av budskap og kanaler er mennesket redusert til tall i markedsstatistikken, fratatt sin individualitet til og med som konsument. Den anmassende, alltid småpludrende kulturen overdøver enkeltmenneskets stemme.

Sett mot dette bakteppet er Tré Eldar befriende taus i vårt lille møte. For i snø og 17 minusgrader slipper jeg den kulturelle bakgrunnsstøyen granittplatenes inntrengende spørsmål forekommer meg å være, eller de blå blomstenes visuelle avledningsmanøver. Skulpturen gir – i hvert fall denne dagen – rom for misforståelsene. Tré Eldar er ingen ildebrann. Den slipper ikke fra seg et brøl, men en dempet mumling. På en stille dag kan det være nok.

”No vært det varmar,” sier drosjesjåføren mens vi kjører mot flyplassen i kveldingen, ”no e hain bærre minus 16,5.”





Ild, blomster og en vei 


Michael Glasmeier
Det er en liten bjørkeskog ved elven der et møte med Hulda Hákons Tre Éldar venter meg. Det er i seg selv et locus amoneus som her blir ytterligere foredlet og opphøyd av de tre gullakkerte stålskulpturene. Dermed oppstår en tett atmosfære som inviterer til å bli værende i en slags arkadisk tilstand. For de flammer som luer her, har ikke noe skremmende ved seg. De truer ikke med å spre seg til skogen og deretter fra periferien til byen Mosjøen. De brenner bare i kunstnerisk forstand og går dermed fra å være en ren abstrakt skulptur til å bli et symbol – med en utpreget kunstnerisk skjønnhet. Stemningene de fremkaller, spenner fra varme og glans til bevegelse og kontraster.



Da Hulda Hákon begynte arbeidet, kom hun over en vei, en opptråkket sti som hun kunne bruke som akse. Denne veien er nå dekket av grafittplater, delvis med tekst, og inngår som en del av den kunstneriske helheten. Langs denne stien beveger jeg meg gjennom de tre flammene: gående, stoppende, lesende, gående og alltid skuende. ”Hvor leder denne veien?” spør veien meg ved begynnelsen – for til slutt, ved enden, å komme med følgende bebreidelse: ”Hvorfor tok det så lang tid før du kom?”

Disse to spørsmålene omslutter også generelt kunstopplevelsen som nettopp ikke kan være så målrettet som en vei synes å forlange. Derimellom kommer andre spørsmål: ”Er dette ditt første besøk?”, ”Hvor kommer du fra?”, ”Venter du på noen?” – og på en benk med utsikt til elven: ”Hvorfor tok det så lang tid før du kom?”.

Ja, hvorfor blir jeg værende her så lenge? Fordi jeg knapt kjenner noe annet verk som så utførlig og direkte tar opp betrakterens posisjon og igjen og igjen overlater til meg – subjektet – å ta stilling til hva som er kunstens mål. Og en bevinget glede brer seg ut, en glede som bringer med seg ro og ubesværethet; for om sommeren vokser her i tillegg utallige blå blomster som framhever det grønne gresset og gjør gullet enda mer glinsende. Disse blomstene hører hjemme i Novalis’ romantikk, og dermed i drømmen, som vil forlenge mitt opphold på dette stedet ytterliggere. De er poesiens planter, som Gaston Bachelard omtalte i sin ”rommets poetikk”, hvorved han også tente den blå flammen i Yves Klein.



Så blir jeg værende i verket. Jeg spaserer på den kraftige stien mellom natur og kunst, naturlighet og kunstighet, og kan ikke bestemme meg, vil ikke bestemme meg. Dette locus amoenus har en makt over meg som i renessansemaleriet er forbeholdt de mytologiske skikkelser. Jeg hører elven suse og byens ubestemmelige larm i det fjerne, jeg lukter gresset og blomstene, vinden får bjørkene til å rasle. Jeg er oppmerksomt til stede og lytter til fortellingene, til den ”estetiseringen av kunnskap” som Michel de Certeau har kalt narrasjonen. Ja, dette stedet er vakkert, fordi kunsten ikke overvelder meg, men vil åpne øynene mine. Først den gir meg et rom for mine drømmerier og fortellinger. Den gjør meg privat, fordi den gjør det mulig for meg virkelig å være her, altså til stede.

Fra mediearkivet



- Etter min mening er "Tre eldar" et kunstverk som ikke tilhører (denne) gruppen av utilgjengelige kunstverk, men som åpner døren for menigmann til en moderne kunstforståelse. 

Pål Stuvland i Nordlands Framtid 30.06.1997



- Tre eldar er et kunstverk som er i stand til å fange både den folkelige og den høykulturelle betrakters interesse.

Pål Stuvland i Helgeland Arbeiderblad 28.06.1997



- Ild, gull og grønne skoger. 

Overskrift som beskriver Vefsn-skulpturen. Helgeland Arbeiderblad 03.02.1996