Omtale

Et dekket bord


Stephen Bann


Fra min lange reise innover i fjorden mot Fauske har jeg tatt vare på en suvenir som nå har fått en plass hjemme i stuen min. Jeg husker godt det utmerkede måltidet som ble arrangert i det lokalhistoriske museet. Et slående trekk ved borddekningen var at bordet var pyntet med en rekke finmønstrete steiner fra omkringliggende fjell. Jeg tok med meg en av de mest håndterlige, som i formen ligner litt på en pilspiss, og som nå ligger på mitt kubanske mahognibord ved siden av to medaljonger, den ene en kopi av Pisanello, den andre slått for Ian Hamilton Finalay for noen år siden.

Historie og geografi er, som vitenskapelige domener, fremfor alt i stand til å kommunisere ved sin varighet og ved bevegelse av fysiske objekter. Antropologer leter over hele verden etter krysningspunkter mellom mennesker med utgangspunkt i spredningen av metaller med opphav i bestemte kilder. Arkeologer på sin side gleder seg når de finner bronsegjenstander eller keramiske gjenstander under utgravninger i dype grøfter. Kunstnere har på sin side en mindre klart definert, men mer altomfattende oppgave når det gjelder å skape meningsfylte nettverk som kjennetegnes av innbyrdes forhold mellom objekter, men også av objektenes utfoldelse på scener, i bestemte landskap. Materialbruken deres er på sett og vis alltid i bevegelse: De er formidlere mellom virkelige og oppdiktede verdener, idet de setter sine avtrykk mellom himmel og jord, på stedet for fotavtrykket og i avstanden til horisonten.

Det som fra første stund interesserte meg ved Per Barclays kunstverk i Fauske, var evnen til å formidle følelsen av svevende overganger. Kunstverket representerer verken land eller hav, men en skiftende grense mellom de to verdener som stadig omdefineres av tiden som går, og av tidevannet. I tillegg fremkaller de to komplementære elementene som står i nærheten av hverandre i det grunne vannet, forestillingen om en offergave til betrakteren, eller til himmelen. De danner ingen fast masse, eller noen erstatning av menneskets skikkelse. De inviterer i stedet til samvær og deltakelse, som et bord som er dekket til et måltid. Aluminiumsstrukturene som holder marmorblokkene på plass, er uttrykt akkurat slik for å fremheve stabiliteten i denne frembringelsen, midt i den flytende strømmen av sjø og sand.

Kunstverkets vitalitet viser seg også ved at vi blir involvert i en rekke sammenhengende overganger, som starter med båthuset, solid plassert ved strandkanten, mot en bakgrunn av skog. Jeg kan ikke unngå en sammenligning med en installasjon som nylig har gitt kunstneren økt anseelse gjennom en pris som deles ut til unge britiske kunstnere: Tracy Emins Beach Hut, som er fjernet fra sin opprinnelige plassering på Kent-kysten for å pryde et London-galleri. Strandhytter er i prinsippet forskjellige fra båthus både sosialt og antropologisk. Strandhytter gir mulighet for å illustrere en kunstners personlige mytologi, rike som de er på nostalgiske antydninger fra en folkelig kultur som nå er blitt litt umoderne. Båthuset tilhører på sin side et renere, mer arkaisk symbolregister. I Per Barclays arbeid synes det å frembringe selve de skulpturelle formene, der marmor og aluminium utgår fra det gamle treverket, som en mytologisk farkost som setter ut på havet.

Fra mediearkivet



- "Skulpturen" på Fauske er vannskadeforsikret til tross for at kunstverket er senket i vann.
Kultursjef Arne Hartviksen medgir det komiske i situasjonen.

...skriver Nordlands Framtid 02.09.1995 under overskriften "Sk(v)ulpturen forsikret mot vann"



- De holdt på å le seg ihjel.

En mann fra Fauske forteller om to trønderes reaksjon på Fauskes bidrag til Skulpturlandskap Nordland. Nordlands Framtid 13.08.1994



- Mange lurer på hva det skal forestille, særlig eldre folk. Men motstanden mot monumentet var størst på forhånd. 

Kultursjef Arne J. Hartviksen, Porsgrunns Dagblad 12.03.1997 
Nordlands Framtid, 13.11.1993