Stein og luft 


Peter Scheldahl
På flyturen fra Bodø opplevde jeg en overveldende juniblå himmel og god utsikt til fjellrekken "De sju søstre" sør i Nordland. Dette charms-armbåndet av overraskende former, omkranset av glitrende hav, frembyr seg like nøkternt som en hylle med varer. Jeg tok med meg hjem minnet om dette synet som et symbol på Nordland og alt det vakre naturen har utrettet med fjell og hav: endeløse variasjoner av det vidunderlige, det vakre, det enestående og det sublime, alt sammen like tilfeldig som et hverdagssmil.

Jeg vet ikke om Tony Cragg hadde "De sju søstre" i tankene da han skapte denne raden av sju perforerte kampesteiner til moloen i Bodø, men det er ikke utenkelig. Verket han har skapt, levendegjør Nordlands geologiske poesi og er samtidig i nær kontakt med den ånd som i tusen år har gitt regionen en menneskelig historie. Jeg liker å tenke på hans gjennomhullete steiner som små nieser og nevøer av "De sju søstre" som er kommet til byen og delvis blitt sivilisert, i det minste blitt åpne.

Som offentlig kunst er Craggs kniplingaktige masser et mirakel av finfølelse. Når de ses fra sjøen, er de en del av moloen. På sine sokler utenfor rekkverket på selve gangveien, fremtrer de derimot som fotgjengere som tilhører havet. Steinenes plassering er uten avgrensning, de svever mellom “her” og “der”. De er ikke akkurat “landemerker”, for sonen de markerer er ikke helt og fullt på land. De er i en tilstand av sammenfall og fantasier, rand og drøm. Steinene opptar ikke rom som ellers ville bli brukt til noe annet. Rommene de fyller, blir en del av dem.

Craggs luftige bautasteiner består av noe (stein) og ingenting (luft). De kryper ikke innesluttet sammen mot bakken, men inviterer deg til å kikke inn gjennom sine labyrintiske, indre rom. (Se nærmere inn i og gjennom hullene: I verdener på innsiden av hullene er det nye miniatyrverdener fulle av bisarre former og merkelige, forlokkende kroker og utstikkere. Hvis jeg var alv, ville jeg bosatt meg der.) Du trenger ikke å se tingene som gjenstander med hull i. Du kan se dem som ingenting med materie rundt.

På alle måter, men alltid med "De sju søstre"s likefremhet, løsner Craggs gjennomborede klumper grepet den monotone virkeligheten har på vårt sanseapparat. Formet for evigheter siden av naturens humoristiske hånd, morer formene seg med oss. De etterligner vår energiske oppførelse. De parodierer vår søvnige vannretthet. De morer seg med skipenes forestillinger og redskaper vi har pønsket ut for å lete etter fisk i havet. De forestiller seg fisken. De urgamle formene rådfører seg med hverandre, klukkler sammen av menneskets forfengelighet mens vinden hvisker gjennom dem. Når vi spaserende nærmer oss dem på moloen, smuglytter vi etter deres mineralske munterhet, deres dempede samtale.

Jeg liker å tenke på Craggs gjennomtrengelige megalitter. Når jeg gjør det, gjenkaller jeg i erindringen både Nordlands ikke-menneskelige og menneskelige virkeligheter, fjell omgitt av hav og de hardt arbeidende byene. I min fantasi møtes de to former for virkelighet som to hender med sammenfiltrede fingrer. Er dette “kunst”? Jeg tror det, for hva annet kan det være? Men verket er knapt i slekt med edle statuer i museer eller på offentlige plasser. Det Cragg har laget, er ikke et stillestående monument, men et vennlig metafysisk fenomen, som omsetter stein fra eksistens til aktivitet. Dette fenomenet vil ikke opphøre så lenge steinen finnes.

Cragg er sofistikert i møtet med det primitive. Han har ofte observert at ordet materie (altfor ofte og feilaktig brukt som motsetning til ånd i vestlig tankegang) har samme rot som ordet mor (lat. mater). Fra landet har han høstet noen klumper av morsfølelse, ytringer fra jordens sjel – lekelysten og fortrøstende, uforgjengelige ord fra en voggevise – og han har åpnet dem og omgjort deres tunge messe til lett og melodiøs sang. De pustende steinene vil forbli på stedet som vaktposter mot det meningsløse i det overveldende junilyset og den tunge desembernatten, enten havet er rolig eller truende.
Bodø vil bli kjent for disse bemerkelsesverdige tingene som både er gjenstander og fenomener. Fra barndommen av vil innbyggere bli kjent med dem på en måte som ingen andre i hele verden har mulighet for.


Teksten har tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Øyne som ser, ører som hører


Laila Nyborg Eidum


Som en snegle trygg i huset sitt, rusler jeg godt påkledd bortetter moloen tidlig denne morgenen i desember. Bak den beskyttende muren av stein ligger båtene og vugger fram og tilbake, trygt kinn mot kinn. På den andre siden av moloen kommer storhavet prustende og pesende inn fjorden. De tunge dønningene har reist langt, og piskes opp av vind og regn.

Musikken jeg har i ørene puffer meg mot de fremmede skulpturene jeg kom hit for å treffe.

I møte med meg kommer en stor massiv stein med mange hull. Mange øyne som stirrer på meg. Ser inn i meg. Jeg stanser. Noen pauker drønner i ørene mine, og i takt med storhavet. Øyne som møtes. Søkende. Øynene er hull boret inn i steinen i mange ganger og veier som krysser hverandre. Lik jettegryter vannet har vasket ut gjennom år. Eller kommer hullene innenfra? Har tiden rent ut av steinen og etterlatt seg kloke øyne som ser alt? Øyne som ser ut mot havet og innover land.

I ørene høres nå en ensom obo. Den spiller en prøvende melodi.

Jeg tror vi liker hverandre vi to. Steinen og jeg. Morgenlyset har så vidt begynt å glippe med øynene. Regnet pisker mot oss, men renner sakte og kjærlig fra hull til hull. Vi står her begge to med regnvåte kinn eller er det tårer? Jeg stryker varlig over steinens øyne. Den er gammel i denne verden. Den har rynker og streker som vitner om år. Hvite, grå og sorte striper som renner nedover sammen med regnet.

Tussmørke omgir oss ennå. Vi er levende, steinen, musikken og jeg. Vi bader i regn, vind og i siste rest av natt. Jeg vet at dagen kommer fort nå. Dagen med lyset og alle lydene som vil ta pusten fra livet ute på moloen. Da tørker øynene opp og blir døde. Men når natten igjen kommer, og husene sover, da står steinene der. De hvisker beroligende ord til små og store båter i moloens favn. De lener seg kjælent opp mot vinden, flørter med bølgene fra storhavet, og lar regnet vaske dagen av. Jeg kommer tilbake da.

Teksten har tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Fragmentarisk...


Ruta Zabityte, Litauen 1993


Jeg gikk inn i havet.

Regn og mørket. Vind.

Glatt og vått.

Jeg så en båt. Svær, mørk og

trist.

Steinbåt. Med mange små verdener i.

I hver av de små verdener så jeg

et stykke av havet

og
 et stykke av himmelen.

Fragmentarisk.

Mørkt og trist.

Jeg følte meg som en sjømann.

Jeg så i verden gjennom en kikkert.

Tusener av kikkerter.

Havet og himmelen.

Jeg gikk videre….
Båten var borte.

Bare små biter av den svære båten.

Ulykke, tenkte jeg.

Havet er farlig.

Bare små biter med små verdener i.

Med et stykke av havet

og

et stykke av himmelen.

Vind og små biter av den store triste båten. Steinbåt.

Fragmentarisk.

Jeg gikk videre…

Teksten har tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Fra mediearkivet



- Eller de perforerte steinene på moloen i Bodø. Det er rent sludder, og det påstås at kunstneren lo godt da han fikk sjekken på en halv million i handa. 

Finn Bjørnar Hansen, redaktør i Næring i Nord, intervjuet i Rana Blad 28.08.1993



- Tre kilometer med hull.

Overskrift i Nordlands Framtid 09.01.1993



- Har vi ikke nok hyl og bråk fra flyene fra før?

Dette prosjektet (mangel på prosjekt) mener jeg er en hån mot Bodøs befolkning og en forsøpling av den arkitektonisk flotte småbåthavna som vår havnefogd Tønder skal ha all ære for og som Bodø by virkelig kan være stolt av.
 Fylket har bevilget 25 millione til denne galskapen på bekostning av helsesektoren.


Sitater fra et innlegg signert Sture Wisth, vararepr. i KKU i bl.a. Nordlands Framtid 14.04.1992