Paviljongen


av Øystein Hjort
Landskapet er vidstrakt her, med bratte skråninger og lange, myke fall fra fjellet ned mot Bjærangsfjorden. Store skybanker driver ned mot dalstrøkene og fjorden, som ligger speilblank. Det er august og alt er fremdeles grønt. På Breivikhøgda kan øynene følge det speilblanke vannet helt inn til bunnen av fjorden innrammet av fjellene, som gir et blikk opp mot Svartisen. Her på bakken står det en varde, den er som navnet sier: en avmerkning, et peilemerke. Varden er lett å orientere seg etter, for her langs sørsiden av fjorden går den trafikkerte veien, og gir mulighet for å ta pause på en rasteplass. Også fra andre siden av fjorden kan man se Breivikhøgdas fine utkikkspunkt med varden: en karakteristisk konstruksjon i rød teglstein. Koblede rom med høye, smale vindusåpninger bindes sammen av halvbuer som i en fast rytme hopper fra mur til mur. Denne konstruksjonen har Per Kirkeby betegnet som en paviljong.



Å forbli i en solid, dansk bygge- og håndverkstradisjon, men bruke dens formspråk til noe annet, er et grunnleggende trekk i Per Kirkebys arbeid med mursteinskulpturen. Forholdet arkitektur og rom er en tilbakevendende problematikk. Det angår ikke minst arkitekturens funksjonsforvandling: arkitekturens formspråk og materialer, selvfølgelig, men her på skulpturens premisser. Det er stadige forskyvninger av den elementære arkitektoniske logikk. Kirkeby frigjør formene fra det hierarkiet funksjonen låser dem i, samtidig med at han i vid utstrekning respekterer de begrensninger tradisjonen og håndverket pålegger ham. Varde har ingen reell bruksverdi (men det har andre av hans verker), den er altså skulptur. Det er fristende simpelthen å se mursteinskulpturene som en særlig kategori i Per Kirkebys mangfasetterte verk. Men arkitektoniske elementer, skalaforhold og konstruktive overveielser er komposisjonenes grunntema; en vekselvirkning mellom forskjellige romligheter åpenbarer seg alt etter synsvinkel.



Noen år før varden på Meløy hadde Kirkeby i Furkapasset i de sveitsiske alpene oppført et verk, og han har der som her kalt den Varde (1986). Der er skulpturen plassert øde og på et nærmest utilgjengelig sted, hvor den står som en monolitt eller et tårn: en forpost for veifarende. Også valget av Breivikhøgda er Kirkebys eget, og det er ganske sikkert bestemt av ønsket om åpenhet og utsyn. Dette er ikke et dramatisk, romantisk landskap, men det er storslagent. På dette stedet stiller varden krav til oss om å gå i dialog med det naturgitte og dens klart dimensjonerte konstruksjon. Oppfattet som en paviljong er den ikke til opphold, men de åpne vinduenes lave benker innbyr til å sitte og se. Ute som inne er lys og skygge gitte kunstneriske virkemidler. På en augustdag som denne faller lyset presist og klart på konstruksjonens røde murverk. Lysinnfallet åpner og huler ut rommene, og i løpet av dagen legger lange skygger markerte aksenter i paviljongens murskifter; de er som tegninger som stadig forskyver seg. De åpne rommene innrammer natur. Det er innblikk og utblikk her. En paviljong opplevd som rom for tanken.

Teksten har tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag, 2001.

Varden


Bjørg Elsa Kildal, Engavågen


Når jeg står på Breivikhøgda,

ser jeg fjord og høye fjell

Her står óg en vakker Varde

solen gjør den rød mot kveld.

Jeg har aldri vært i Burma,

sett pagoder som er der,

men når jeg står midt i kunsten

kan pagoden være her.

Det er vakre runde buer

og mot øst, der rager stolt

Helgelandsbukken der jeg skuer,

på toppen er det kaldt og goldt.

Så jeg snur meg litt mot venstre,

der er dalen lang og vid.

Stortind” med sin kvasse topp,

hvor solen skinner lys og blid.

En vei til så ser jeg fjorden,

endeløs mot åpent hav.

Det er ganske helt utrolig
alt det vakre
Han oss gav.

Men tilbake her til plassen

murstein rød, i mønster fin.

Kirkeby han gjorde stasen

Varden den er din og min.

Andre kunstverk, har jeg ikke,

hatt den glede å få se.

Men av hva jeg har hørt med øret,

er nok den, den vakreste.


Teksten har tidligere vært publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag, 2001.

Fra mediearkivet



- At en glorete "åpningssløyfe" i halvannen time skjemmet skulpturen - til kunstnerens store fortvilelse, får bare stå sin prøve. Dette var historiens første skulpturåpning i Meløy - og da har man lov til å begå noen skjønnhetsfeil.

Nordlands Framtid 21.09.1992



- "Som vettet er inne så kjem det ut!", sa vi. No er vettet kommet ut; og står på Breivikhøgda og er skulptur.

"Gamling" i Nordlandsposten 21.09.1992



- Varden er ensom og forlatt, glemt av de fleste. 

Meløy-Avisa 02.09.1993 kommenterer skulpturen nesten et år etter åpningen.