Under en idédugnad i 1988 lanserte derfor den norske kunstneren Anne Katrine Dolven en idé om at fylket skulle få sin egen samling samtidskunst; en skulptur i hver kommune. Det fantastiske landskapet i denne nordlige delen av Norge skulle fungere som et enormt utendørs galleri for kunstverkene. Fylkeskommunens politikere og kulturadministrasjon fant ideen så spennende at arbeidet med å realisere dette ble satt i gang.
En gruppe fagfolk ble invitert til å arbeide videre med konseptet og velge ut kunstnerne som skulle delta i prosjektet. Gruppen besto av Per Hovdenakk, daværende direktør for Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden, Maaretta Jaukkuri, daværende sjefskurator ved Samtidskunstmuseet i Helsingfors, Bojana Pejic, kritiker og kurator, Beograd/Berlin, og Angelika Stepken, kritiker og kurator, Berlin.
Det ble samtidig tatt kontakt med kommunene for å kartlegge deres interesse for et slikt prosjekt. Resultatene av disse prosessene, arbeidsplan og budsjett ble sammenholdt i en prosjektplan i 1990.
Premissene var å skape en internasjonal samling kunstverk som tok utgangspunkt i et sterkt nærvær av norske kunstnere, i tillegg til kunstnere fra Norden og hele verden. Siden kunstverkene skulle være permanent plassert i fylket, var det viktig å unngå spesielle tema, men heller å oppnå bredde i visuell uttrykksform i samlingen. Ikke alle kommunene i Nordland ønsket å delta i prosjektet, men Skånland kommune i nabofylket Troms ønsket å være med fordi kommunen har et nært samarbeid med Nordlandskommunene Tjeldsund og Evenes i andre sammenhenger.
Arbeidsprosessen
Hvert enkelt skulpturprosjekt startet med at kunstneren besøkte kommunen hvor kunstverket skulle plasseres. Hensikten med dette besøket var at kunstneren skulle få informasjon om kommunen, dens historie, nåværende situasjon og kultur. Det var også viktig at kunstneren skulle få mulighet til å oppleve landskapet og naturen.
I løpet av besøket ble nærmere plassering av kunstverket diskutert. Grunneierforhold og kommunenes ønsker måtte tas i betraktning, og det måtte også tas hensyn til de ekstreme klimatiske forholdene ved permanent plassering av skulpturen.
Etter dette besøket utformet kunstneren en skisse/plan for skulpturen. Dette forslaget måtte så godkjennes av det kunstnerisk faglige utvalget og presentert for kommunen. Fagutvalgets medlemmer var Per Hovdenakk, Maaretta Jaukkuri, Leo Janis-Brieditis, Anne Katrine Dolven og Axel Tostrup. Brieditis og Tostrup er skulptører og representerte den nødvendige tekniske fagkunnskap for å kunne evaluere arbeidene. Kommunen og prosjektadministrasjonen foretok et kostnadsoverslag og samarbeidet om praktiske og økonomiske løsninger. Etter at dette var godkjent, kunne selve arbeidet med skulpturen settes i gang. Disse prosessene varierte fra prosjekt til prosjekt. Noen av kunstnerne arbeidet direkte i kommunen, kunstnerens assistent(er) utførte arbeidet, eller arbeidet ble f.eks. utført i et steinbrudd i fylket. Kommunene var oftest involvert ved sin tekniske avdeling i denne fasen, og Statens Vegvesen har også bidratt med teknisk og faglig assistanse til flere av skulpturene.
Informasjon og dokumentasjon
Siden starten har prosjektet blitt fulgt med intens interesse i regional/lokal presse. I begynnelsen var omtalen ofte svært negativ og kritisk, både med hensyn til konseptet og kostnadene det ville medføre, men også ideen om at internasjonal kunst skulle introduseres i lokalmiljøet i en tid preget av næringskrise i regionen. Prosjektledelsen sendte regelmessig ut informasjon til regional-, nasjonal og nordisk presse om progresjonen i prosjektet. Åpninger ble arrangert for å markere fullføring av hver skulptur. Dette var et viktig møte mellom kunstner, kunstverk og det lokale publikum. Åpningene fikk også bred dekning i lokalpresse og radio.
I de fleste tilfeller valgte kunstneren ut stedet for skulpturen. Etter at skulpturen var ferdig og var nærværende i miljøet, skjedde en holdningsendring, og det ble skapt en kontakt mellom kunstverket og det lokale publikum. Å følge den økende lokale interessen og oppleve denne holdningsendringen har vært en berikende opplevelse for alle som var involvert i prosjektet. Etter hvert som prosjektet skred fram, fokuserte den regionale diskusjonen på å sammenlikne skulpturene og deres individuelle særtrekk. Pressen endret også tone, og hele prosjektet ble sett i et mer positivt og nyansert lys. Det ble også en økende nysgjerrighet og forventning til de kommende prosjekter. To-tre av kommunene kom til etter at det første års prosjekter ble ferdige. En kommune trakk seg ut av økonomiske grunner. Et tegn på økende engasjement i produksjonsfasen er at i ett tilfelle tok en lokalavis initiativ til å løse problemer knyttet til den tekniske utførelsen av et arbeid.