En ny samtale - en diskusjon - en ny diskusjon - en ny samtale - en annen diskusjon - en annen dans - noe annet - noe annerledes...
Margrete Gunnes
Mitt møte med Kain Tappers kunst var erindring og gjenkjennelse om barndom. Noe oppriktig og opprinnelig som ikke handler om å forstå, men å være en del av. Som å sette seg mot en varm stein i sola. Trø forsiktig. Fryde seg i åpent landskap, finne merker satt av vær, vatn, elde. Skogen og fjellet. Værslitte tømmerhus, blankslitte skiferheller, saltslitte trau. Treverk med innskårne bokstaver – runde, blanke spor i treet som er gode å følge. Riper etter barns utålmodige venting. Glatte, nesten vekkskurt, men noen friskere og ru: en ny, litt ulovlig historie. Vekker minner, sanser og lyst. Til å kjenne, ta rundt, fingre og plukke på. Undre seg å tenke videre. Tilhørighet til det enkle og det kompliserte, til det som er natur.
Kain Tapper kom – til Vega, til oss. Hans tur til å sanse en natur som for oss er sterkt skiftende, gavmild, krevende, innbydende og avvisende. Som oftest samtidig.
Arkeologiske funn bekrefter at folk har bodd og livnært seg på Vega mens det fortsatt var istid i Norden. Det kan virke som om ti tusen år ikke er langt unna – at livet her ute alltid må ha vært som nå. Landskapet har endret seg, moderne levevis har satt noen spor, men ikke foruroligende mange. Veier og bruer tar liten plass, husklyngene ligger spredt. Lys i vinterkvelder, biler og dobbelthjulstraktorer bekrefter liv mellom steiner og myr. Ferga, hurtigbåten og senderen på fjellet knytter oss til verden rundt. Den dagen alt som er tilbake utelukkende har interesse som spor, er det heller ikke noen framtid her for mennesker.
Kain Tapper kom fra Finlands skoger med solid bagasje av menneskelige og kunstneriske erfaringer, inkludert nordisk og europeisk tradisjon. En billedkunstner med mange og betydelige verk i like betydelige sammenhenger og samlinger.
På Vega betas han både av storheten og det minimalistiske i natur, forutsetninger og landskap. Av havet som deler, reflekterer, skaffer mat og transporterer til og fra. På vestsiden er etterlatt glattslipte rullesteiner. Som våte, dovne dyr på stranda mot en dyster og oppreven vegg av fjell. Mot nord og sør åpnes for bilder som skifter etter lyset og været. Landskapet er steinete med våte myrer, men likevel skog og frodig kulturlandskap til fjæresteinene.
Kain kjørte rundt, kleiv og klatret, fant og forkastet lokaliseringer ut fra en ydmykhet over alt han så og opplevde. Skulpturen måtte ikke ta oppmerksomheten fra landskapet, men derimot vise det fram. Formene skulle fornemmes, oppdages som noe annet enn natur, men ikke være prangende og gå på bekostning av alt som er her fra før. Derfor måtte stein bli materialet – helst stein herfra. Vegagranitten viste seg dessverre å være for oppsprukken - det var umulig å finne en blokk som ville kunne tåle bearbeidelsen. Grimsøymarka rett før den gamle brua var Kain Tappers valg av sted for skulpturene – en idyll med sund, viker, myrdekte hauger og ørntuer på toppene. Avstanden til Vegafjellene gjør at landskapet føles åpnet, likevel forankret på Vega og samtidig tilknyttet fastlandet. I klart vær et panorama fra Dønnamannen via Alstahaug til fjellrekka mot øst fra Vefsn til Brønnøy.
Grusveien snodde seg den gangen gjennom landskapet, over ei gammel steinbru videre mot Igerøya og fergeleiet. Veien skulle bygges om, brua gjøres større og så høy at båttrafikk kunne gå gjennom sundet. Ville dette ødelegge for en eventuell lokalisering? Kain mente ikke det. Skulpturene skulle være der også for å kjøres forbi – man behøver ikke se dem, men kanskje legge merke til at noe skiller seg ut fra naturen. Se bedre etter neste gang man kjører forbi, merke seg hvordan landskapet og utsikten faktisk er. En gang kan man få lyst til å stoppe. Men likevel ikke la skulpturene ”forstyrre” naturopplevelsen. Størrelsen blir avgjørende, og derfor også så viktig å finne rett plass til hvert element: mot horisontlinjene, mot fjellene og i forhold til hverandre.
Skulpturenes form og overflate forteller at Kain Tapper er kunstneren bak dem. Treskulpturene hans har fått hud gjennom omstendelig bearbeiding og patinering, og disse tre steinenes hud er kommet fram ved å skjære inn, rifle opp, slipe og se det som allerede finnes. Formene er ikke helt geometriske, likevel tydelig et produkt av menneskers tanker, hånd og erfaringer. De speiler Kains rikdom av kunnskap og opplevelser, samtidig nærmer de seg naturen og får et slags eget ”liv”. Har de liv, kan de også kommunisere eller føre en samtale. Samtalen må bli en subjektiv opplevelse for den som ønsker en slik mulighet. Det har vært, og er, mange samtaler og diskusjoner. Opplevelser og referanser endrer seg med tiden.
Skulpturenes opprinnelige innbyrdes plassering i en trekant og individuelle form mot hvert sitt fjellområde var tydelig og satte i gang tankerekker. Den trekanta mot det skarpe og selvbevisste Vikafjellet, søylen mot Alsten og den rektangulære mot fjellrekka på innlandet. En intern samtale på Vega og en samtale som når utover. En stund en kunstdebatt: hva er nå egentlig dette der ute i Grimsøymarka – hvorfor slik og ikke slik? En ny diskusjon for oss. Kunst som tema for samtale er ikke umulig lenger, det finnes nå mange ord og nyanser til å føre en slik diskusjon. Ikke nødvendigvis som resultat av skulpturprosjektet, for folks interesseområder har utvidet seg i takt med økt informasjonsstrøm og reisevaner. Forskjellen er at ”kunsten” tidligere eksisterte andre steder – her var kampen for det nødvendige dominerende. Når vi er få og samfunnet lite, kan det faktisk være like greit at følelser uttrykkes også gjennom kunstdebatt.
Når den nye veien og brua ble ferdig, ga Kain søylen en ny plassering. Skulpturene har nå en siksakformasjon, hvor søylen peker utover havet. Å se utover er viktig, og blir tydeligere ved å bo på ei øy. Innbyrdes kontakt er livsnødvendig, men like nødvendig utveksling av impulser med omverdenen. Hvis vi ønsker å gi skulpturene et eksistensielt, litterært innhold i tråd med tittelen kan dette være del av samtalen. Skulpturene er samtidig seg sjøl uten noe mer innhold enn alt det andre vi har rundt oss, men likevel annerledes. Vakre former som vil stå der i mange år og dele den langsomme forvitringen og tilgroddhet alle de andre steinene utsettes for. For meg er det en glede å dra forbi, se dem i nye sammenhenger, av og til bare vite. De står der. Et privilegium å være der sammen med barn – i alle aldre. Det kan være for en uforpliktende dialog, utforsking, kanskje lek. Et spennende sted å dra til, også for andre opplevelser. Jeg er glad for at ungene på Vega får vokse opp med alt det vakre og utfordrende de har rundt seg, inkludert Kain Tappers skulpturer.
Fra mediearkivet
- Gi den tid, oppfordrer han. Samtidskunst er ofte slik.
Kunstneren Kain Tapper i Brønnøysunds Avis 19.08.1995
- Det kan da ikke være nødvendig å sette ut stein her hvor det bare er stein fra før.
Vegaværing til VG 20.08.1992
- Urbane steinblokker fra Berlin.
Kunstneren Karl Erik Harr gjengitt i Dagbladet 01.09.1992