Jern, laks og teknologi
Lotte Sandberg
I Robert Smithsons Land Art forenes landskap og ikke-landskap i såkalte ”sites”. Der Smithson arbeidet med døde, tomme områder, steder som gjerne var forlatt og bar merker av industriell aktivitet, er det den vakre og voldsomme Nordlandsnaturen som først og fremst betones i Skulpturlandskap Nordland. På tross av et mer uskyldig eller ukuelig landskap, eksisterer det likevel et spenningsforhold mellom Smithsons og Antony Gormleys univers.
Noen meter ute i Ransfjorden nedenfor Mo i Rana sentrum, synlig fra både luft, sjø og land, står Antony Gormleys skulptur Havmannen – vendt mot innseilingens vide utsyn. Skulpturens plassering er spektakulær, men dens form er enkel: en mannskropp uten armer og uten ansikt. Den er hugget i flere deler sort granitt, og satt sammen i horisontale lag. Vannet rekker til lår eller hofter – avhengig av tidevannet. I passiv relasjon til lysets stadige skiftninger og rytmen fra flo og ebbe, rører granittfiguren ved forholdet mellom menneskets sjel og naturens krefter, og utfordrer ideen om at sivilisasjon først og fremst skal handle om språk og utvikling.
Når bølgene skyller over den sorte overflaten, blir den blank og sortfargen dypere. Havmannen materialiserer mørket – ikke fryktens mørke, men et ukjent og hemmelighetsfullt mørke. Havmannen er den personlige kroppen som offentlig kropp, kroppen som sted.
På nært hold er verket overveldende bastant med en høyde på mer enn ti meter (i Norge er det bare Vigelands Monolitten i Frognerparken i Oslo som er høyere). På avstand, slik skulpturen først og fremst sees, fremstår den imidlertid både sårbar og puslete. Det ville den gjort også om den var dobbelt eller tidobbelt så stor, fordi Nordlandsnaturen som danner rammen rundt verket, er gedigen. I den blir alt smått.
Slik knytter den bortvendte skulpturen an til romantikkens landskapsmalerier, der små, ryggvendte menneskefigurer ble satt inn i imponerende naturutsyn for at betrakteren kunne sette seg i dens sted og slik oppleve naturens storhet. Men mer enn å være et sted for overskridende erkjennelse av menneskets forhold til naturen eller en kommentar til det sublime, fremstår Gormleys verk både som et nærmest parodisk stort landskapsmaleri der en ryggvendt skikkelse ser for oss, og som et reelt og særegent nærvær. Det opptar rom, men ved å oppta rom deler det også rom ... og blir en del av naturrommet.
Bak Havmannens rygg utspilles det sosiale og historien. For 13 år siden vedtok Stortinget at Norsk Jernverk – selve symbolet på norsk industrialisme – skulle legges ned, og Rana-samfunnet ble utsatt for en radikal omstilling. I restene av jernverket har det vokst frem et moderne og fragmentert industrieventyr av skrapjern, laks, informasjonsteknologi og maskiner; nærmere hundre bedrifter har tatt i bruk jernverkets tidligere arealer. Ved at Antony Gormley valgte å plassere sin skulptur midt mellom industrialismens arr og tidens aktualiteter på den ene siden og vill natur på den annen, gis verket en egentyngde. Gormleys verk utgjør en instans som tematiserer ”forsiden” og ”baksiden”, landskapet og naturen, samfunnet og historien.
Som fremmedelement markerer Havmannen en distanse til naturopplevelsen og det sosiale. Skulpturens nærvær situerer i seg selv et estetisk blikk. Gormleys verk innskriver seg i et utvidet felt for skulptur, men overskrider ikke skulpturens grenser. Verket er funksjonelt stedløst og selvreferende; det kunne stått hvor som helst. Det er ikke-landskap i landskapet. I all sin fremmedhet har Havmannen likevel funnet et hjemsted.
Båtplass
L.J.L.
En irritert seiler, Herr Klute
fant ei båtplass i Mo for sin skute.
Men hvis Havmann' fikk snøtt
en sånn høvelig prøtt,
Kan eg gjør' fast i den med en knute.
Tore, 8 år:
Havmannen hadde en skarv oppå hodet og så gikk vi inn i kloakken og der så vi mange skarver på vannet og da gikk Henrik og Silje og jeg på fjæra nedenfor steinene og når vi skulle tilbake gikk vi inn på et museum og da så vi mange dyr.
Marit, 7 år:
Havmannen. Den snudde stjerten til oss og ryggen. Det var masse snystriper. Det var masse båter på kaia. Havmannen hadde noe rart oppå hodet.
Carina, 7 år:
Havmannen var skitten. Han var stor. Det var en fugl som heter skarv, men han fløy. Han var svart. Det var gøy. Vi tegna havmannen. Det var fint på kaia. Det var båter, men vi så ingen fisk.
Henrik, 7 år:
Havmannen er stor. Havmannen ser på lufta.
Fra mediearkivet
- Det er flere kvinner enn menn som synes at havmannen er flott.
Rana Blad 02.04.1996
- Nei, nå er tiden kommet for å bytte ut den stakkars snøtt-lause havmannen med en virkelig hav-MANN.
Rana Blad 30.03.1996
- Å bruke så mye tid og penger på ei rompe og fremdeles mangle framstykke...
En gruppe kvinnelig helsepersonell i Ytteren distrikt med helhetlig menneskesyn.
Rana Blad 11.10.1995
- Hvorfor ikke kalle den "Hans på Skjæret". Statuen blir jo stående på et skjær, og Hans er et kjent navn.
En mann fra Gruben foreslår navn på "Havmannen".
Rana Blad 23.09.1994
- Så la oss glede oss over havmannen. Tiden er inne for å la de billige motargumentene fare. Ingen eldre i Rana får det bedre om hodet kuttes av havmannen.
Rana Blad 23.09.1994