"Den så litt syk ut. Men nå synes vi den er fin."
av Aaslaug Vaa
Dette var den umiddelbare reaksjonen til de to guttene, Lars Gunnar (7) og Karl Martin Thomassen (9), etter at de hadde foretatt avdukingen av Hode på Eggum (Lofot-Tidende, 03.09.92). En dekkende beskrivelse av noe først ubestemmelig – tvetydig, noe som er kjent og ukjent, sant og usant på samme tid. En metafor for møtet med det som ikke lar seg sanse og bestemme i ett og samme nå. Ord for det å miste seg selv et øyeblikk.
Det påfallende i møtet med Hode er et endeløst spill med betrakterens blikk – med mitt blikk. Synsvinkelen er alltid spillets trumfkort. Mens jeg beveger meg endres bildet jeg ser foran meg. Slik gjøres jeg oppmerksom på at jeg er – jeg ikke bare er. I vandring rundt skulpturen er det den til enhver tid mer eller mindre representative menneskeprofilen som fanger min oppmerksomhet. Blikkfanget fra den enkelte synsvinkelen er skjæringspunkter mellom det absolutte og det relative.
Hode krever en seende, handlende og tenkende betrakter som ”kontrasignerer” størrelsene som lar seg identifisere i kunstverkets signatur. I små glimt skimter jeg et menneske, i det neste kun en abstrakt form – så ser jeg tydelig et menneskehode stilt på hodet, før jeg igjen står ovenfor en oppløst form, osv. Verket leker med mine forestillinger om hva et menneske er. Min fortrolighet med å være et menneske settes på prøve. Det er en krevende situasjon, fortrolighetsbruddet utfordrer avgrunnen i meg selv: Dersom jeg ikke kan vite hva et menneske er, hvordan kan jeg vite hva jeg er? Guttenes umiddelbare reaksjon på dette alvorlige spørsmål er en form for distanse: ”Den så litt syk ut”.
Hva er det så verket lar meg vite om hva mennesket virkelig er? Er det brudd med forestillingen om et sant selv jeg konfronteres med i møtet med Hode? Er det i bunn og grunn en inngrodd forestilling om at det eksisterer et sant selv som gjør at jeg kjenner meg igjen i småguttenes reaksjon? Hode framstiller ikke et enhetlig selv, tvert imot er det et selv fylt av bevegelse, rytme, dreininger – et mangfold av personligheter befestet i de kontinuerlige endringene, men samlet i ett uttrykk. Fra det ene nå til det andre er jeg stilt overfor ulike formasjoner, den tradisjonelle organiske sammenheng og konsistens er fraværende. Forandringene, splittelsen er underlagt tiden. I Hode er mennesket, men også ideen om det sanne selv fragmentert.
Møtet med Hode på Eggum er møte med et skapende jeg, et handlende jeg, og jeg selv er handlende i dette møtet. Mens jeg vandrer rundt skulpturen løser hodet, mennesket og også ideen om mitt egentlige jeg seg opp. Med andre ord: Jeg underminerer meg selv som sant.
Skulpturkunsten er rikholdig på framstillinger av det sanne selv; fra herskerportrettene, rytterstatuene og renessanseskulpturen til den hjemlige Vigelandsparkens skulpturelle menn og kvinner, predikes ideen om menneskets stabile subjekt. Å oppløse denne ideen har i moderne tid blitt oppfattet som en trussel. Slik var også kampen mot den såkalte Entartete Kunst en kamp for en ”rett” framstilling av mennesket. Hva nå?
Hode på Eggum tvinger meg til å reflektere over min egen tilstedeværelse i dobbel forstand; rent fysisk i det gitte landskapsrom mot Nordishavet og gjennom min forestillingsverden, ideen om min egen bestemmelse eller mangel på bestemmelse. Tapet av forestillingen om denne ene bestemmelse kan være som – slik det heter i boken – når det går et skjell fra mine øyne. Målløse står vi også foran et tap av det vi tradisjonelt forstår som lykke: Hode har ingen kjerne. Ingen figurasjoner eller profil er sannere enn en annen, ingen posisjon er identisk med en annen. I likhet med min tanke arbeider alt parallelt på ulike nivå – alt er underlagt temporalitet.
Når jeg med Derrida ”kontrasignerer” Hode, signerer jeg med min egen erfaring, som de to guttene i 1992. I likhet med Hode sitt hode er vi aldri ferdige. Vi er åpne for en framtid. Vi er hva vi blir – og kanskje er det nå det er fint.
Pokkers Markus Raetz!
av Pål Eikås
Du er den direkte årsaken til at jeg heretter bestandig returnerer fra Eggum med sauemøkk på klærne og knasende kvitsand mellom jekslene. For skulpturens vidunderlige rytmikk må prøves ut hver eneste gang. Og det virker. Du har funnet fortiden i meg gjennom arbeidet ditt, Markus. Jeg gleder meg overstadig over min egen nye barnslighet!
Sannelig har jeg fått meg en god latter også, der ute. Kunst er så velsignet velegnet til å provosere. En vittig hund har tydeligvis fått en form for voksendåp av din skulptur. For i rullesteinsfeltet, like nedenfor Hode, har det dukket opp en ny figur. Med ett enkelt, genialt lite håndgrep, har en avlang vakkert avrundet stein blitt forvandlet til et stumt, undrende menneske, eller kanskje en forfjamset selhund. En liten stein lagt oppå den store, og vips, der står den, eller han, eller hun, og måper mot Hode, spør lydløst hva dette er, dette rare der oppe som også står i ro, natt som dag gjennom de fem årstidene.
Fem? Ja, det er min egen oppfinnelse. Den femte årstiden der ute er summen av alt de fire andre har i seg. Lysets foranderlighet og dønningenes drønnende raseri inkludert.
Har du planlagt dette som en del av vegetasjonen? For sokkelen står så vakkert plantet i grønt gress. Jeg har lyst til å grave meg ned og rundt for å se om granitten har slått røtter. Hvis det skulle ha skjedd, vil det ikke forundre meg. Du har blåst liv i stein på flere måter her.
3000 tegn og 5 svar
av Paulo Herkenhoff
Spør etter meningen med Hode av Markus Raetz. Markus Raetz’ skulptur Hode, som er installert ved havet på Eggum, består av en steinsøyle med mørk, oljet patina. Fra enkelte synsvinkler vender hodet opp, fra andre – etter hvert som vi beveger oss rundt skulpturen som forblir statisk – er hodet snudd opp-ned. Hva er denne skulpturen? Noen mulige svar innenfor denne teksten på 3000 tegn er:
1. Det første svaret: Hode er en skulptur av Dan Graham. Etter å ha besøkt Nordland i 1997, har erindringen min vært fiksert på to verk. Det ene verket synes å være identisk med det andre. Det ene kunne inneholde det andre. De er innbyrdes motsetninger: Dan Grahams og Markus Raetz’ [den ene er den andre med innsiden ut]. Raetz’ Hode er ubevegelig. Likevel snur det seg opp-ned og opp igjen. Det viser seg som en mutant form etter hvert som blikket vårt vandrer rundt det. Grahams verk fanger inn det dramatiske landskapet med fjell og skyer. Det ene er en del av landskapet selv om det er immaterielt. Man kan få øyets fordypning i Hode til å gå i ett med horisonten som om de var tiltrukket av hverandre. I begge verk befinner vi oss i sentrum av et sansbart landskap, der Merleau-Ponty eller Wittgenstein møtte Poussin. Det mutante landskapet definerer vår egen betydning som ren flyktighet. Pusten vår kan blåse på skyene som speiles. Et blunk med øyet kan stenge for landskapet i Hode. Man får følelsen av å bli forrykket, men ikke av at man ikke er bundet til et sted.
2. Det andre svaret: Hode tilhører Socle du Monde-familien av Piero Manzoni. I Manzonis skulptur synes en pidestal å være snudd opp-ned, men den støtter og presenterer faktisk verden. Hodet står for landskap som ”cosa mentale”.
3. Det tredje svaret: Hode er et Möbius’ bånd. Ved bevegelse rundt Hode virker det som om det insisterer på å være et Möbius’ bånd. På samme måte som på Möbius’ bånd, der man kan gå kontinuerlig fra innsiden til utsiden av flaten, er hodet kontinuerlig opp og opp-ned. Raetz lar topografi bli til topologi. Som et verk om språkets natur kan Raetz’ Hode være nærmere Möbius’ bånd, i Julio Cortázars forfatterskap, enn til noe skulpturert hode.
4. Det fjerde svaret: Hode er Sfinxen. Skulpturen er et delfisk mysterium. Er hodet både blindt og klokt? Da ville det være både Ødipus og Sfinxen. Var Hode kongen av Thebens forlatte barn som ble funnet av gjeterne på Eggum? Ødipus ville møte oraklet: Har det fremmede i oss funnet et sted å hvile? Sfinksen vil svare ditt stirrende blikk. Svaret vil finnes i kunnskapens rike.
5. Det femte svaret: Hode er tenkning. Vår spasertur rundt Hode påvirker skulpturen og måten vi oppfatter på. Det samme er tilfelle med Havmannen av Antony Gormley, som er installert i vannet og heves og senkes med tidevannet. Begge skulpturene har ryggen vendt mot fast jord. De har tankene et annet sted. Blikket deres peker ut landskapets eksistens. Eller er de konsentrert om sine egne tanker?
6. Det sjette svaret: Hode er en blomst. Hvis Hode er Narcissus i begge posisjoner stirrende mot vannet og er refleksjonen, da vandrer vi av sted som Ekko. En myte som er i ferd med å feste seg i Nordland, er at dersom Hode flyttes fra Eggum, vil en løkblomst av amaryllisfamilien, vokse frem på stedet selv om vinteren. Svarene forklarer ikke opprinnelsen til den organiske patinaen på steinpidestallen hodet hviler på. Men mens jeg besøkte stedet, nærmet noen ivrige sauer seg. De pleier å klø seg på Raetz’ skulptur. Naturen gjør krav på steinens opprinnelige betydning. På sett og vis klør blikket vårt på Raetz’ skulptur som en symbolsk søken etter mening. Eller vi kunne spørre sauen…
Fra mediearkivet
- "Hodet" er på ingen måte et hvilket som helst hode.
Lofotposten 31.08.1992
- En enkel, stillferdig skulptur som ikke skriker ut sin tilstedeværelse, men som lar seg sakte bli oppdaget.
Nordlands Framtid 08.08.1996
- Kanskje litt for enkel? Ja, det kan være konklusjonen hvis du ikke tar deg tid til å gå rundt hodet og kikke på det.Med andre ord, i denne situasjonen som i mange andre av livets situasjoner, avhenger det du ser av hvilket ståsted du har. I Vestvågøy og Eggum er de glade i skulpturen sin.
Helgeland Arbeiderblad 15.06.1994