Omtale

Steinen og havet 


av Olle Granath
På en øy i Bottenhavet ligger en diger flyttblokk som den store isen en gang slapp der. Den ligger helt i strandkanten. Steinen har et utsyn som uavlatelig er festet ved vannflaten og en snute som søker vannet. Det er som om det var et forsteinet urtidsdyr som lå der. Hvis det bare nådde vannet, ville det livne til. Men det er dømt til tantaliske kvaler, vannet er så nært og likevel så langt unna.

Den steinen har Erik Dietman mange ganger betraktet, både med og uten tegnestift i hånden. Kan det muligens være slik at steinen rister på seg, forråder noe av sitt tidligere liv, hvis man kikker lenge og intenst nok? Dietman har gjort steinen sin kur også på en annen måte. Da Centre Pompidou viste ham retrospektivt, åpenbarte steinen seg nærmest i full skala på et bilde på Champs-Elysées. På en annen stein i vannet, foran snuten på den, sto Dietman, som en lettkledd satyr, spillende på en baguette. Vann, brød, musikk, opprømte besvergelser – ingenting hjelper. Det vi med sikkerhet vet er at, neste gang vi kommer, ligger den der med sitt harde blikk festet ved det klukkende, skjelmske, glitrende vannet.

Det er lett å forestille seg at Steinar Breiflabb sender en hilsen fra Vesterhavet over Kjølen til en fjern frende i Østerhavet. Av samme familie er de likevel ikke. Lophius Piscaterius er både yngre, gladere, og mer lunefull, en beslektet som kjenner tiden, veksten og visningen, ankomst og avreise, flukt og nærvær. Tung vinteris kan rive i steinrøysa, den kraftige stjertfinnen lover ikke evig hvile.

Båten på ryggen er et uromoment, den taler oppbruddets, men også fangstens språk. Trærne som vokser under den kommer med tid og stunder til å kreve en guddommelig hevn når deres ubendige vekst velter båten over ende, triumferende over den allvise menneskeligheten som tok skogens trær for å bygge båten som skulle hjelpe mennesket til å fange fisken til metthet for dets umettelige hunger. Det fins grunn til å se opp for Steinar Breiflabb og ta ham på alvor. Han kan fortelle mye om hva vi er i stand til og om våre begrensninger.

Da Erik Dietman fremdeles titulerte seg som plasterets konge, stilte han tre innplastrede stoler, med det fjerde beinet avsaget, på en sokkel. Under de avsagde beinstumpene står det en liten kaktus i en krukke som, i filosofisk takt, kommer til å vokse og velte stolene over ende. De har snart gått fire desennier siden den skulpturen ble laget. Allerede da viste Dietman at han målte kunstens styrke mot naturens, til sistnevntes fordel.

Denne kraftmålningen blir ikke mindre ujevn av at man plasserer kunstverket ute i naturens eget rom. Med byer, havner, veier og broer tar mennesket naturens rom i besittelse, men med kunstverets tandre anrop er det vanskeligere. I det rommet hvor det å overleve settes fremst er hviskningen, den stille bønnen om å bli sett, vanskelig å oppfatte. Dette ville med all sikkerhet bli meget tydelig dersom man sto på Steinars rygg i storm og klamret seg til stolpene som bærer båten. Også om denne kraftmålningen mellom naturen og kunsten forteller Steinar Breiflabb. Kunstneren har forstått at han har virket i et rom hvor enhver samtale i neste øyeblikk kan bli avbrutt av noe som ikke vil oss noen ting og som heller ikke kan avkreves noe, men som bare fins der. Vi ville formodentlig si skrekkelig og storslagent, men dette er moralske og estetiske kategorier som naturen ikke vedkjenner seg.

Der går tankene tilbake til flyttblokken i Østerhavet, den som overfor vår tilbedelse, våre oppmuntrende tilrop og vår spøk, stiller seg likegyldig. Det harde blikket som bare vil vann, bryr seg ikke om toføttingene som den har sett komme og gå med stort sett samme rytme som årstidene. Hvorfor skulle den bry seg? Den ble aldri spurt da isen en gang slapp sitt grep om den og med et drønn plasserte den i strandkanten. Den lider heller ingen tantaliske kvaler, det er bare noe vi har funnet på, og det er nettopp denne likegyldigheten som Steinar Breiflabb, med godt humør, utfordrer.

Teksten er tidligere publisert i boken Skulpturlandskap Nordland, Press forlag 2001.

Fra mediearkivet



- Ligner en barnetegning! 

Lokalpolitiker Ragnvald Dundas og varaordfører Odd-Ivar Gladsø er sjokkete over skulptur-skisse. Helgeland Arbeiderblad 04.06.1993



- Men er det en fisk eller en hval?

- Jeg synes buken og forpartiet ligner en hval. Bakparten ligner en fisk. Folk får selv avgjøre hva de synes, sier Magnar Solbakk.


- Hva sier kunstneren at det er?

- Han sier begge deler. 

Kulturkonsulent Magnar Solbakk i Helgeland Arbeiderblad 04.09.1996



- Bakgrunnen for navnet "Steinar" er rett og slett fordi skulpturen består av stein, mens "Breiflabb" er arten. 
Artsspørsmålet avklares i Brønnøysunds Avis 29.09.1997 under overskriften "Steinar Breiflabb hilser velkommen"