Hvert møte med Dan Grahams skulptur på Lyngvær gamle fergeleie ved Svolvær er nytt. Eller, kanskje rettere, hvert møte fortoner seg som en gjentakelse av det forskjellige: Verkets arkitektoniske og storslåtte materialitet er den samme; betong, metall og glass i to og en halv meters høyde og tre meters bredde, som rammer inn vegger i reflekterende, gjennomskinnelig glass. På avstand – ved adkomst fra den nærliggende hovedveien gjennom Lofoten – framstår den alltid på samme måte; som en liten, litt forstyrrende, tilsynelatende firkantet ting i den mektige naturen. Det er lett å kjøre videre eller rett og slett å overse den.
Mulighetene er likevel mange, både på opplevelses- og erfaringsnivå: Det første, mest umiddelbare inntrykket av skulpturen knytter naturlig nok an til den sanselige opplevelsesdimensjonen: De tallrike synsinntrykkene, det raskt skiftende lyset, lydene fra bølgeskvulp og sjøfugl, lukten av tang og tare, vindens styrke, ens egne kroppslige bevegelser – alt sammen bidrar til verkopplevelsen. Man blir også svært oppmerksom på sin egen fysiske tilstedeværelse i tid og rom.
Dermed er det også sagt at skulpturen er uløselig knyttet til erfaringen av stedet Lyngvær og dets tidslig betingete forvandlinger – og dette på en måte som gjør det unaturlig å skille mellom ”verk” og ”omgivelser”: Skulpturen avspeiler tid og sted, bokstavelig talt. Forvrengningene og glassets doble funksjon medvirker til at det ikke blir en passiv avspeiling. Verkets omskiftelighet spiller med tidens og rommets forvandlinger på Lyngvær. Slik representerer det stedet og dettes tid eller historie. Eller man kan hevde at skulpturen er stedet; at den har bidratt til å (gjen)skape den menneskelige bevissthet og bruk av Lyngvær, som mistet mye av sin aktualitet og funksjon da fergeleiet ble nedlagt. Men man kan like gjerne si at stedet, dets tid og betrakteren er verket; fyller dets tomme ramme, gjør det betydningsproduktivt eller meningsbærende.
Verket kan følgelig sies å inngå i en endringsinteraksjon med stedet, være på stedet, være stedet eller å finne sted. Det både representerer, presenterer og er Lyngvær. Hvordan man enn velger å formulere seg, peker alle disse betraktningene i retning av en sammenfiltring av naturrom, sted og kunstverk.
Lyngvær-skulpturens flerfoldige likestilte rom; dens mange mulige perspektiver; de tallrike perspektivene den åpner for, bidrar også til at den er kunnskapsmessig utfordrende. I kunsthistorisk sammenheng kan den eksempelvis betraktes som et metakunstverk, da den kommenterer seg selv som kunstverk og dertil forholder seg til flere etablerte kunstteorier: Kunst forstått som imitasjon; som uttrykksorientert religionserstatning; som sublim naturopplevelse, og ikke minst som selvrefleksiv tematisering av sin egen status som kunst – i spenningsfeltet mellom flate, refleks, speil og åpning.
Slik sett aktualiserer skulpturen spørsmålet om kunstverkets autonomi versus heteronomi – den er tung, statisk, materiell, men samtidig prosessuell, åpen og illuderende; den er både ting og tegn; både essens og konstruksjon; både virkelig og uvirkelig; både verk, begivenhet og sted.
Dan Grahams verk på Lyngvær fungerer som et reservoar for opplevelser, forestillinger, erfaringer og erkjennelse, og samtidig har den en reell fysisk eksistens. Ved sin mangetydighet etablerer den ”et annet sted”, et motsted, som går utover det gitte i samfunns- og livspraksis: et Heterotopia.
Nasjonalromantisk psykedelia
av Jon-Ove Steihaug
Jeg opplevde Dan Grahams paviljong en varm sommerdag, med et Lofoten som lå badet i sol.
En hetebølge hadde truffet Nord-Norge og strendene var full av solbrune folk. Kort sagt, det var unntakstilstand.
Alle gliste bredt. Livet smilte. Bevisstheten om at dette var en kortlivet affære gjorde det hele desto mer intenst.
Grahams skulptur viste seg å ligge like nedenfor riksveien, ut mot Gimsøystraumen som skiller Vestvågøy fra Austvågøy. Jeg hadde sett hans arkitektoniske glasskonstruksjoner eller paviljonger ved en rekke tidligere anledninger. I urbane parkomgivelser på kontinentet, på et tak i New York med utsikt over Manhattan, eller som raffinerte visningrom for video.
Skulpturen ved Lyngvær er den hittil mest spektakulære jeg har sett. Den består av en stålkonstruksjon som rammer inn tre store glassflater, plassert på et fundament av betong. Det spesielle glasset som er anvendt, er både reflekterende og gjennomskinnelig. Det reflekterte speilbildet av landskapet blander seg således med det landskapet man kan se igjennom glasset. De tre glassene interfererer i tillegg med hverandre, og betrakteren blir selv en del av bildet. Det er således en uhyre kompleks visuell struktur som etableres. Det omgivende landskapsrommet fragmenteres samtidig som det samler seg som en totalitet i skulpturen.Vi blir dratt inn i et mangefasettert, mangesjiktet og bunnløst landskapsrom. Himmelretningene kollapser i hverandre. Skulpturen er orientert frontalt ut mot fjorden. Et buet glass fanger inn fjordlandskapet og får det til å fremstå som fantastisk. Det buede glasset presser det sammen, komprimerer det horisontalt, mens det vokser tilsvarende i høyden. De rolige dragene i landskapet blir omdannet til takkete tinder med stupbratte fjellsider. Speilbildet kan minne om de fantastiske fjellformasjonene man finner i kinesiske tusjmalerier for eksempel.
Norsk nasjonal identitet har vært knyttet til det nasjonalromantiske maleriets kodifisering av norsk natur på 1800-tallet. Da oppdaget man at fjordene og fjellene var norske, tegn for noe særegent norsk. Det romantiske, nasjonale landskapet ligger som en kollektiv imaginær sone i den norske folkesjelen. Ikke minst Lofot-naturen med sine fiskevær og fiskebåter har blitt en kunstner- og turistklisje. Grahams skulptur lager sin egen psykedeliske variant av denne nasjonalromantikken.
Skulpturen gjør landskapet om til et virtuelt bilde som vrir og vrenger på seg avhengig av hvordan betrakteren innstiller seg selv. Som om det var en Rorschach-test. Foran den buede skjermen danner betongfundamentet et slags scenegulv som indirekte oppfordrer betrakteren til å ta skrittet inn i det forvrengte speilbildet. Det er lattervekkende å se seg selv omskapt til en grotesk og amorf skapning. Fascinasjonen ved slike triks synes å komme fra en uutømmelig, barnlig kilde. Vårt eget speilbilde opphører aldri å angå oss på det mest fundamentale vis. Grahams konstruksjon er voldsomt fantasieggende. Som betrakter blir man dratt inn og mister den visuelle kontrollen eller oversikten. Vi blir kastet inn i bildet. Begrepet om det sublime som 1700-tallets filosofer var så opptatt av, dekker nettopp en slik erfaring av å bli overveldet. Som om det plutselig åpnet seg en avgrunn i vår hverdagslige persepsjon. Samtidig kan vi hele tiden prøve ut nye posisjoner og interagere refleksivt med skulpturen. På den måten beholder vi en form for kontroll. Det er ikke noe egentlig urovekkende ved denne skulpturen, snarere vekker den en undring over virkelighetens utallige aspekter og spillet av muligheter i det synlige.
Skulpturbildet
Lene Kristin Westeng, Marie Aga Jørgensen, Tine Hansen, alle 13 år
Vi er tre jenter som bor i området rundt skulpturen. Tine er den som bor nærmest og kanskje den som har vært der flest ganger. Skulpturen var godt kjent i bygda etter kort tid. Det var delte meninger om den, men de fleste synes den var flott etter å ha vært og sett på den. Det spesielle med skulpturen er det spesielle glasset som gjør at du på nært hold ser veldig feit ut, mens på langt hold ser veldig tynn ut. Hvis du fjerner deg helt fra speilbildet får fjellene en helt utrolig form, og hvis du er så heldig å få se sola i speilet samtidig blir det enda finere. ”Skulpturbildet” blir penest når det er fint høstvær. Under åpningen av skulpturen var det noen elever fra vår skole som hadde laget noen skuespill/sketsjer som de opptrådte med. Tine og Lene var der og så på. Noen ganger drar vi dit bare for å ha noe å gjøre. Vi synes at skulpturen var et fint tiltak på denne litt kjedelige plassen.
Uten tittel
Vegard Tønder Pettersen, 13 år
"Uten tittel" er en veldig fin skulptur. Vi kaller den "dusjkabinettet". Når det er midnattsol er det helt fantastisk. Det er også fint rundt skulpturen. Havet glinser når det er sol. Egentlig er det bare dyrt glass og betong.
Fra mediearkivet
- Dette er New York og Lofoten i en og samme skulptur.
Kultursjef Astrid Arnøy, Lofotposten 02.09.1996
- Her går publikum bokstavelig talt inn i bildet. En fantastisk opplevelse.
Harstad Tidende 27.02.1997
- Rett nok er eg korkje kultursjef eller kunstkritikar, berre ei lita nikkerskledd vestlandssjel med stor sans for Skulpturlandskap Nordland... Ja, dusjkabinettet er ein skulptur eg allereie, og fleire med meg er vorten glad i.
Mari Jorstad Leithaug i Lofotposten 06.09.1996