Vågan kommune betrakter seg som kunstkommunen foran noen annen i Nord – Norge; mange kunstnere bor og virker her, kommunen har en rekke kunstinstitusjoner, gallerier, kunstskole, kunstfestival osv.
Det var derfor ikke mange som leet på øyet da henvendelsen om å delta i Skulpturlandskap Nordland kom. Det var nærmest en selvfølge at vi skulle delta, og saken gikk da også igjennom kommunestyret uten diskusjon. Det var bare å sette i gang jo før jo heller.
Så skjedde imidlertid ikke. Selv om Vågan var tidlig ute med å si ja takk til deltakelse, tok det lang tid før kunstner var på plass.
Helt fra middelalderen av har Vågan hatt tradisjon for å motta besøkende fra innland og utland – det være seg fiskoppkjøpere, konge eller biskop, eller kunstnere. Dan Graham var slik sett like naturlig å ønske velkommen som hvilken som helst annen gjest.
Avventende nysgjerrig var nok mange, men altså intet bråk om selve prosjektet, pengebruk eller at vi fikk en kunstner fra en helt annen verdensdel.
Like rolig forløp faktisk resten av skulpturtilblivelsen også. Mr. Graham kom en silde vårmorgen til Lofoten for å finne stedet for sitt arbeid. Han kom da rett fra en forelesning han hadde holdt i Jerusalem, og ble lettere overrasket over værforhold og andre forskjeller. Etter først å ha stoppet i Svolvær for å kjøpe skjerf og støvler bar det ut på en tre dagers vandring i det Våganske landskap.
Guide og vertskap var kunstneren Anne Katrine Dolven og kultursjef Astrid Arnøy. Vi gikk til bens, vi kjørte bil rundt Austvågøya, vi tok båt til Skrova. Fiskebruk, kunstinstitusjoner og privathjem ble besøkt i en salig blanding. Dan Graham selv var rolig til stede med et saumfarende blikk, - som om han prentet inn det forandelige landskapet som hele tiden omkranset oss.
Tredje og siste dag fikk vi beskjed av Graham om å dra tilbake til Lyngvær. Og i det vi sakte nærmet oss det gamle ferjeleiet kom det fra Graham; ”Stop!”
Etter ytterligere et minutt eller to kom neste avklaring; ”There!” Graham løftet handa mot pannen og speidet ut. Stedet for hans neste skulptur var funnet.
Et drøyt år senere var skulpturen på plass samme sted som vi hadde stått 15 måneder tidligere. Glass og betong som speiler naturen og som omfortolker både betrakteren og omgivelsene. Glasset er likt det glasset som brukes i enkelte skyskrapere i New York, ble vi fortalt.
Selve produksjonsarbeidet ble gjort i Sveits og i Bodø og uten store problemer. Graham jobbet gjennom sine samarbeidspartnere i Boarch, Bodø. Vågan kommune stod for selve fundamentarbeidet. Og en dag kom beskjeden fra Nordland fylkeskommune: I morgen kommer skulpturen deres med ferje over til Lofoten. Og det gjorde den! I morgenstillhetens mulm hadde Bodø Glass og ramme vært der og satt skulpturen på plass på sitt fundament. Helt uten problemer. Det var et sjokk å komme kjørende fra Svolvær og nærme seg stedet der det dagen før ikke hadde vært noe, men der det nå stod en skulptur. En stor gledesfølelse kom over oss som hadde tatt turen ut til Lyngvær. Et stykke New York midt i Lofoten.
To dager etterpå, den 2.september 1996 ble skulpturen offisielt åpnet av forfatteren Arild Nyquist. Masse folk hadde da funnet veien til åpningen, men ikke kunstneren selv. Han ville komme og se skulpturen når den hadde ”satt seg litt”. Enn så lenge ble skulpturen godkjent av Graham via video og bilder.
Uten tittel” var overprøvd av lokalbefolkningen; ”Dusjkabinettet” ble skulpturens navn fra første dag – døpt av en begeistret lokalbefolkning som tok skulpturen i bruk og siden har fortsatt å bruke den. Det gjør svært mange andre også, fysisk (og mentalt) tilgjengelig som skulpturen er der den ligger 10 meter fra hovedveien og inviterer alle farende til å komme ned til fjærsteinan en tur.
Dusjkabinettet” har nå satt seg, og det hører derfor med til historien at kunstneren endelig våren 2002 kom tilbake til Vågan og fikk se sitt arbeid.
av Astrid Arnøy (tidligere kultursjef i Vågan kommune).