DELAKTIG PÅ DØNNA
Caro Cildo – Kjære publikum
Det er en stor glede å få holde åpningstalen ved innvielsen av Cildo Mereles’ verk ”While you weight” – ”Mens du venter/ mens du tynger” her på Dønna. Men oppgaven med å finne ordene har også fylt meg med ærefrykt. Gleden er knyttet både til dagen i dag, og til det faktum at begivenheten representerer andre fase av det unike prosjektet ”Skulpturlandskap Nordland”. Jeg vil på egne vegne si at det står som noe av det viktigste å ha vært delaktig i gjennom mine nesten 40 år som kunstskribent i Dagbladet. At det skjer på Helgelandskysten – som var en del av mitt ”Barndommens rike” – bringer også inn en egen dimensjon. Mora mi kom fra Hugla som hviler i synsranda. Dessuten fortoner formasjone på Tomma seg i øyeblikket som et geologisk ekko fra Dois Irmaos – To brødre – og andre fjell som favner Cildo’s hjemby Rio de Janeiro.
Delaktig er noe av et nøkkelord for hele dette prosjektet. Det lå allerede innbakt i tittelen på finske Kain Tappers ”En ny samtale”. Hans trio av granittformer som både var samspilte og skapte dialoger med omliggende lyngheier og fjerne fjellformasjoner, da ”Skulpturlandskap Nordland” ble innviet på Vega 19. August 1992. Natur og skulptur skapte et sted, som også gjorde oss delaktig gjennom å påvirke blikkets og kroppens vandringer. Og ved å framkalle stillhetens soner for ettertanker. Der kan man også i ro kan minnes Kain Tapper som har forlatt oss, og takknemlig ta inn det han etterlot. Fra Vedøya i Røst går andre erindringstråder til den nå avdøde italieneren Luciano Fabro, og gjør oss delaktig i globale refleksjoner som poesiens varme ruger fram fra hans rede i lysende marmor.
Fabro, Tapper og de 31 andre kunstnerne fra første fase av ”Skulpturlandskap Nordland” bidro til å forandre oppfatningen om hva som var sentrum og periferi på kunstens kart i 90-åra. Ikke bare her til lands, men også internasjonalt. Dette perpektivet lå også til grunn for Anne Katrine Dolvens djerve ide. Hun og de andre ansvarlige for prosjektet så med et friskt blikk – befridd for Eurosentrismen og Manhattan-provinsialismens ”briller”, som så lenge hadde preget utvalget på de mest prestisjefylte utstillingene. Typisk nok ble Cildo Meireles første gang invitert til Documenta-utstillingen i Kassel samme sommer som ”Skulpturlandskap Nordland” åpnet på Vega.
”Når kunstneren navngir verden på ny viser han ikke bare evne til å undersøke områdene for det aktuelle og virkelige, men også til å se ned gjennom historiens teleskop og inn i mytologiens kaleidoskop.”
Dette skrev den sørafrikanske kunstneren og kuratoren Gavin Jantjes i katalogen til utstillingen ”The Other Story” i 1989. Ordene har også gyldighet for sentrale sider ved Cildo Meireles’ kunstnerskap, som jeg var så heldig å bli kjent med samme år på Biennalen i Sao Paulo. Der viste han installasjonen ”Olvido”, som er det portugisiske ordet for ”Glemsel”. Jeg glemmer den aldri.
Installasjonen var formet som et indianertelt – en teepee – dekket med kopier av pengesedler fra latinamerikanske land, hvor den indianske urbefolkningen hadde blitt utryddet. Teltet sto på et underlag av uttørkete dyreknokler, og var omgitt med et stengsel av sakrale, hvite vokslys. Fra nomadeboligens sotsvarte – for ikke å si utbrente - indre kom den illevarslende lyden av motorsager, som en skingrende påminning om regnskogens rasering. Gjennom denne sammenstillingen maktet Meireles å anspore alle sanser hos publikum, og åpne for et historisk perspektiv mot Europas blodige erobringer på det søramerikanske kontinentet. Et folkemord i ufattelig omfang som gikk hånd i hånd med utrydding av de indianske høykulturene, som eksisterte før Columbus’ såkalte ”oppdagelse” i 1492. Denne destruksjonsprosessen har fått den talende tittelen ”Memoria del Fuego” – ”Ildens erindring” – i en enestående trilogi av forfatteren Eduardo Galeano fra Uruguay.
Meireles fikk selv en grundig innsikt om disse nedbrytende kreftene under det brasilianske militærdiktaturets tid på 60-tallet, da faren og andre i hans nærmeste familie var blant de første til å bistå urbefolkningen i juridiske tvister med myndighetene om mord på indianere og retten til landområder. Slik ble hans egen biografi bestemmende for at det kritiske og sosiale kom til å samvirke med det poetiske og sensuelle, som har gjort ham så viden kjent for sin kunst i dag. Det momentane møtet med Meireles’ arbeider – som her på Dønna - mobiliserer umiddelbart syn og kropp. Men de formidler også et stoff å spinne ettertankens tråder og fantasiens fangliner med. Gjennom tittelens verbale veiledning kanaliseres ord som åpner for flere betydninger.
Et annet typisk trekk ved Meireles som kunstner, er at han formulerer sine ideer i så forskjellig skala og med de mest ulike virkemidler. Derfor framtrer han så overraskende fra gang til gang. På en utstilling jeg så i Stockholm i 1998 het et av hans bidrag ”Cruzeiro do Sul” eller ”Sydkorset”. Det var knapt synlig i museumsrommet. Ved nærmere saumfaring av den store salen oppdaget jeg en bitte liten terning på gulvet, satt sammen av like deler eik og pinje.
En tekst ga noe av forklaringen, etter som disse tresortene hadde hatt en hellig status hos de brasilianske tupi-indianerne. Ved å gni det myke pinjetreet mot den harde eika laget tupiene ild, og skaffet seg slik innsikt i naturens iboende energi. Med sin minimale størrelse i det ellers nakne rommet kunne kuben både symbolisere indianerkulturenes prekære posisjon i utraderte omgivelser, og samtidig insistere på verdiene som fortsatt vedlikeholdes i de mest utilgjengelige strøk av deres grenseløse verden. På himmelen over indianernes land kan man for øvrig se den lille firkanten av stjerner, som ble språklig kolonisert med navnet ”Sydkorset”. For meg er dette et igjen eksempel på hvordan Meireles både bruker ”historiens teleskop” og ”mytologiens kaleidoskop”.
I 1970 intervenerte han med geriljakunstnerisk list direkte i Brasils blodige samtidshistorie – dette var under den verste USA-støttete juntaperioden - med to prosjekter som ble kalt ”Innstikk i ideologisk sirkulasjon”. Det første besto av tømte colaflasker som ble påført ekstra inskripsjoner som ”Yankee go home!”, før de ble levert tilbake til forhandleren. Dermed kunne den velkjente merkevaren bokstavelig talt bli bærere av et nytt innhold, dersom de nyfylte flaskene slapp gjennom kontrollen på samlebåndet. Og fungere som det kunstneren har kalt ”en form for mobil grafitti”.
Beskjeden til omgivelsene var enda beiskere, da Meireles samme år stemplet ordene ”Quem matou Herzog?” – ”Hvem myrdet Herzog?” - på brasilianske pengesedler. Herzog var en kritisk journalist, som ble torturert og drept av sikkerhetspolitiet. Ved å stemple ordene på landets egne betalingsmidler, gjorde Meireles myndighetene til adressat og anklaget. Sedlene med det brennbare budskapet kom hurtig i sirkulasjon, for folk ville verken beholde dem eller ødelegge pengene. Da en av lederne for ”De jordløses bevegelse” nylig ble drept av militærpolitiet i Sør-Brasil, hadde en av avistitlene den samme ordlyden ”Quem matou Elton Brum da Silva?” – ”Hvem drepte Elton Brum da Silva?”.
Den delaktigheten det handler om i Snekkevika har både et lokalt og globalt perspektiv. Vi blir personlig involvert gjennom å forholde oss til stedets egenart når det gjelder natur og kultur. Men den ustabile situasjonen som materialiseres i installasjonen krever fysisk varsomhet fra den enkeltes side. Noe som ikke skulle være ukjent på Dønna, som har brottsjøen i sitt kommunevåpen. Installasjonen levendegjøres gjennom nærværet av andre og bevisstheten om deres årvåkne blikk fordrer en finstilt dialog.
I tittelen ”While you weight” – ”Mens du venter/mens du tynger” – ligger en verbal flertydighet. Den dobbelte vekten av ordene åpner for utsikten mot en større verden med klimakrise og andre av planetens plager som fellesnevner. Slik blir Cildo Meireles’ verk også en vennskapets sirkel og utvides til et bilde på forbindelseslinjer mellom klodens mennesker, som uansett breddegrad må innse at det er delaktigheten som viser i riktig retning.
Muito Obrigado – Tusen takk – Cildo, og gratulerer med dagen Dønna!
Harald Flor 2009
Tale, Odd Eriksen, Nordland fylkeskommune
Ordfører og representanter fra Dønna kommune, Dere som er tilreisende gjester, Og kjære alle Dønnaværinger, And a special welcome to you Cildo Meireles, the artist
Jeg kommer her i dag med en entusiastisk og takknemlig hilsen fra Nordland fylkeskommune. Entusiastisk fordi det er ikke hver dag jeg er med å på en slik kunstnerisk happening og takknemlig for at Dønna kommune og andre involverte her på stedet har vist seg som svært gode samarbeidpartnere. Denne satsningen står fylkeskommunen og kommunen sammen om.
Men først, det prosjektet som kunstner Anne Kathrine Dolven kom med ideen til i 1988 har med åpningen her i dag på Dønna, kommet inn i en fase 2. Det har vært en pause på vel 10 år siden sist vi kunne markere ferdigstillingen av en skulptur. Det er derfor flott at du, Anne Katrine Dolven er tilstede her i dag sammen med kunst-kurator Maaretta Jaukkari. Dere to har fulgt Skulpturlandskap Nordland fra starten og jeg har blitt
meg fortalt at dere har vært gode ambassadører for prosjektet utenfor Nordland og ut i verden, og på den måten bidratt til å skape en interesse for prosjektet og med det også Nordland som sted. For det er nettopp det Skulpturlandskap Nordland har bidratt til – sette Nordland på kartet. En varm takk til dere begge!
Cildo Meireles er en ukjent kunstner for de fleste av oss her i Norge, men det skal vi ikke se på som negativt. Tvert i mot. Det ukjente kan også bidra til å vekke interesse og skape nysgjerrighet til å blant annet komme seg ut hit til Snekkevik, både for dønnaværinger og tilreisende. Gjennom disse årene med Skulpturlandskap Nordland har vi nettopp sett at folk føler de har fått tildelt en kunstner som kanskje gjør at man får lyst til å vite mer om akkurat den kunstneren. Derfor er det ekstra hyggelig at vi har deg Cildo Meireles også tilstede her i dag. Du har besøkt Dønna tidligere når dere skulle planlegge arbeidet med skulpturen, du har også vært med å velge stedet for skulpturen her vi står i dag. Nå har du pånytt tatt den lange veien fra Brasil til Norge. Det gjør at vi får en nærhet til deg som kunstner og at folk her kan
få mulighet til å snakke med deg.
Såpass har jeg forstått at Meireles er en svært anerkjent kunstner, derfor er det jo ekstra gledelig at det er vi i Nordland som er først ute med å gjennomføre et prosjekt med denne kunstneren i Norge.
I tillegg til å åpne skulpturen her ute, har avdelingen i fylkeskommunen som jobber med visuell kunst, Kunst i Nordland, fått laget en fotoutstilling som vises her på skolen, det gjør at alle her i dag og andre som kommer hit videre utover høsten kan gjøre seg kjent med alle de andre 33 skulpturene spredt utover hele fylket. Det er flott at nå også Dønna er med i dette selskapet. I tillegg skal alle 1. til 7. klassene i neste uke komme ut hit og besøke skulpturen og jobbe med kreative oppgaver, dette som en del av den kulturelle skolesekken. Dette er flott, ungene har sikkert sine egne tolkninger om denne skulpturen.
Fylkestinget har tidligere besluttet at det skal være en tilvekst av skulpturer. Dette er en samling som skal være i vekst. Derfor er det gledelig at både Rødøy og Træna allerede er tiltenkt hver sin skulptur. Hvor veien går videre etter dette får framtiden vise. Vi kan i alle fall være enig i at en kunstsamling som Skulpturlandskap Nordland lever videre gjennom de nye verk som nå kommer. De bidrar til samlingen som helhet og setter den samtidig i nytt lys.
Så til slutt ønsker jeg å takke og gratulere deg Cildo Meireles for din skulptur, som nå blir en del av vår unike samling her i Nordland. Congratulations to you, Cildo Meirels on this day, and thank you for your work here in Dønna -given to us all.
Videre ønsker jeg å takke kurator Maretta Jaukkari som har jobbet med kunstneren om prosjektet og deltatt i prosessen. Jeg vil i illegg gi en honnør til Dønna kommune som tilrettelegger og positiv medpart. I tillegg skal vi ikke glemme de arbeiderne som har utført alt det praktiske arbeidet i Dønnafirmaet Olsen Maskin og Transport A/S, en stor takk til dere også.
Gratulerer med dagen til oss alle!