Det tok ganske lang tid før det ble beslutta at Lødingen kommune skulle være med på prosjektet Skulpturlandskap Nordland. Kulturstyret var positiv fra starten (1990), men når det kom til kommunestyret og til bevilgning av penger, var det stopp. Lødingen næringsforum var ikke interessert, men Lødingen kunstforening var positiv. Det ble jobbet videre med saken i kommunens administrasjon, og i 1993 ble det endelig gjort positivt vedtak i Hovedutvalget for kultur, i formannskapet og endelig i kommunestyret 19.03.92 – med 13 mot 8 stemmer. Lødingen var med!
I 1993 ser det også ut som om det er skiftet kunstner – fra en brasilianer til Anish Kapoor. Han kom på sitt første besøk i Lødingen – etter flere utsettelser – jeg tror det var høsten 1994. Mitt første møte med han var i juni 1995. Maaretta Jaukkuri var også der. Vi dro på befaring for å se etter egnet sted for plassering – og vi besøkte Lødingen Stenindustri som skulle lage skulpturen. Det var da snakk om en kjempestor blokk i granitt som det skulle være en åpning inn i – en slag ”gang” og den skulle ende i en hule som skulle være glattpolert innvendig. For å få til dette med hula, var det snakk om å dele en blokk i to, meget nøyaktig, for de to delene skulle sammenføyes etterpå.
Når det gjaldt stedet, virket det som om Kapoor var fast bestemt på at skulpturen skulle stå i fjæra . Han ville også at det skulle være fjell ”bak”, gjerne med bekk, elv som vistes. Han så etter viker, bukter med landtunger ut på begge sider. Det var interessant å se hvordan han ”følte” på steder. Vi kjørte rundt ”overalt”, og Maaretta foreslo også steder, men vi endte egentlig opp med to alternativer. Da hadde vi oppsøkt disse både på flo og fjære sånn at han fikk se hvordan landskapet forandret seg. De to stedene var i Høkfjorden og på Rinbø. Begge var i fjæra og ligger på fylkesvegen ut mot Vestbygda. Og begge egnet seg, sa han. Kapoor viste seg å være en meget sympatisk kar, han var ikke – slik jeg i hvert fall har opplevd mange kunstnere – sta og kompromissløs. Dette kom også fram når han diskuterte den tekniske siden av produksjonen av skulpturen med Lødingen Steinindustri. Men han var meget omhyggelig med å sikre seg at Lødingen Stenidustri fikk med seg alt – og at de hadde oppfattet rett det han sa.
Nå viste det seg at vi fikk problemer med grunneierne. Ingen av de to var villige til å avgi grunn til prosjektet – og vi ville nødig måtte begynne med ekspropriasjon! Grunneierne var nok redde for folks reaksjoner – de ville ikke ha belastningen med å få dette omstridte prosjektet inn på sin eiendom!
Så da måtte vi ut igjen, men denne gangen hadde vi tatt kontakt på forhånd med grunneiere som vi visste var positive, og nå visste vi også mer om hva Kapoor så etter i forhold til plassering. Så da Kapoor kom neste gang, tror det var i oktober 1996, endte vi opp med plassering på Hustad, bare et par kilometer fra Lødingen Stenindustri der steinblokken er tatt ut og laget til skulptur. Kapoor hadde også etter hvert endret konseptet til det som ble den endelige versjonen. Eivind Johansen fra eiendomsseksjonen i fylkeskommunen var med på befaring og på diskusjonene med Lødingen Stenindustri. Jag har kopi av skissene Kapoor laget. Til neste møte skulle Lødingen Stenindustri hente fram 1 – 2 blokker som kunne egne seg etter de spesifikasjonene som ble gitt. Kapoor skulle så selv påføre på blokken hvor åpningene skulle være.
Om plasseringen:
Kapoor valgte Hustad. Hustad Gård har vært i virksomhet fra jernalderen, og vi finner beskrivelser i skriftlige kilder tilbake til 1402. Det er også gjort funn fra steinalderen i området. Like ved fjæra der skulpturen er plassert ligger et oppmerket område med en mengde tufter av graver, både runde og store, båtforma, tufter av langhus og av båthus og jekteoppsett. Det er tilrettelagt en kulturminnesti gjennom dette området og det er også her den offisielle stien til skulpturen går i dag.
På Hustad gård er det innredet et privat gårdsmuseum i en av bygningene, og i kjelleren er en gammel bakerovn som det hender at Mary Ellingsen, mor til nåværende eier, Gunnar Ellingsen, tar i bruk og produserer brød i til spesielle anledninger. Gunnar Ellingsen og hele familien har vært utrolig positiv til prosjektet, og det har bare vært hyggelig å samarbeide med dem – også for kunstneren. Mary inviterte på heimlaga lefser og kaffe under en befaring. Kapoor likte tanken på plassering av samtidskunst i et område med så sterke historiske innslag, men han var veldig opptatt av hvordan det ville bli oppfattet lokalt. Om lokalbefolkninga ville ha motforestillinger mot et slikt ”inngrep”. (I ettertid kan en si at den eneste motforestillinga til plasseringa som jeg har hørt, er at det er ”så vanskelig tilgjengelig”– les: 5,5 mil fra Lødingen og at adkomsten ikke er bra nok – det skal vi for øvrig gjøre noe med – men vi har ikke tenkt å lage veg gjennom området!)
Neste besøk var i begynnelsen av januar 1997. Det var i utgangspunktet tatt ut tre steinblokker, men siden Kapoor ikke kunne komme innenfor den tidsrammen som var satt opp, måtte to av de fjernes fordi de lå i vegen for produksjonen. Men Kapoor syntes om blokka, og det ble gjort nedtegnelser og anvisninger på hvordan han ville ha den: Minst mulig inngrep utvendig (hadde presisert dette før blokka ble tatt ut), saget på for- og bakside, kurvingen innvendig (tak og vegger) og golv skulle slipes og glattpoleres. Åpningen på den ene sida skulle være litt mindre enn på den andre. Kapoor var overraska over at det var mulig å se noe i mørketida! Han trodde vel at det var ”kollmørkt”. Det var dårlig vær da vi hadde denne befaringa, men det ble jobbet et par-tre timer i forhold til steinblokka som lå ute.
Høsten 1997 var størsteparten av arbeidet gjort, slipingen innvendig gjensto. Behandlingen av kantene som Kapoor hadde gjort spesielle anvisninger på gjensto. Behov for nytt besøk av kunstneren. 26. mars 1998 var det nytt besøk. Kapoor var fornøyd så langt og ga konkrete anvisninger på hva som var de kritiske faktorene for at dette skulle bli et kunstverk!
Teknisk etat bisto med hjelp til å få anbud på fundamentet. Anbud på flytting ble overtatt av fylkeskommunen, og jeg husker ikke hvilket firma som foretok flyttinga. Men det var jo ganske spennende å flytte den steinblokka på 37 tonn uten å skade den. Først løfting opp på hengeren, kjøring ut fra steinindustriområdet, dårlig, smal og svinget grusveg opp til hovedvegen, videre bort til Hustad gård langs fylkesvegen, ned den smale gårdsvegen til Hustad og videre langs en kjerreveg nedover jordet til fjæra. Fjæra er steinet og det skal jo helst ikke gjøres naturinngrep som blir varige. Løsningen ble å legge en svillegang med skinner og sette steinen på en slags tralle som gikk på skinnene. Så ble den løfta fra ”tralla” og bort på fundamentet. Alt gikk så fint, men det var utrolig spennende – og mye som kunne gå galt!
Gunnar Ellingsen ordnet med tilfylling av fundamentet slik at dette ble kamuflert med stein slik Kapoor ønsket.
Åpninga ble lagt til 24. oktober. Vi ordnet kontakt med Vestbygd skole slik at elevene kunne bli involvert i åpningen selv om det ikke var en skoledag. De var borte og så på skulpturen, brukte den som tema i forming, en av elevene skrev et dikt som ble fremført – og tittelen på diktet ble etter hvert navnet på skulpturen. Vestavisa ble involvert (skoleavisa) og skolekorpset ble engasjert til å spille. Programmet for åpninga var ellers, bortsett fra alt av taler og sånt, slik:
- Vestbygd skolekorps spiller
- Kultursjefen orienterer om hva som skal skje
- Ordfører Bjørn Hegstad ønsker velkommen
- Prolog av Sølvi Ytterstad med tonefølge av Helge Sveen på saksofon
- Kåseri om Hustad i historisk sammenheng ved lærer og lokalhistoriker Helge Strand (ble flytta til arrangementet på skolen på grunn av været)
- Sang ved Vestbygd skoles elever (flytta til arr. på skolen)
- Tale ved fylkestingsrepresentant Ingrid Granås
- Navneseremoni
- Offisiell åpning ved tidligere fylkesordfører Sigbjørn Eriksen
- Vestbygd skolekorps spiller.
Det var veldig bra oppmøte, trass sterk vind og isende kulde. Mens vi sto der begynte det å flø, og da vi skulle foreta navneseremonien, måtte det langstøvler til for å rekke ut! Det er jo dette som er noe av det spennende med skulpturen – den ligger på land og den flyter i vannet, avhengig av flo og fjære. Og det er ganske sterkt å oppleve den i uvær. Sølvi Ytterstad hadde en spesiell opplevelse da hun forberedte skrivinga av prologen. Da satte hun seg inne skulpturen og det var sterk vind og bølger – hun sa det var en fantastisk opplevelse.)
Navneseremonien må nevnes: Den ble gjort av Kjell Nilsen, som er den arbeideren ved Lødinen Stenindustri som i hovedsak har laget skulpturen. Han sto blant annet i en periode på tre måneder inne i skulpturen for å forme kurvene i rommet innvendig og slipe overflaten glatt etterpå. Dåpen ble foretatt med et ausekar laget for anledningen. Jeg tror Kjell fikk dette ausekaret etterpå.
Jeg må si noe om navnet: ”Øye i stein”. Kapoor er tydeligvis ikke opptatt av å sette navn på kunstverkene sine. Da jeg henta han på flyplassen ble Anne Katrine Dolven og Harald Flor med i bilen. Det ble spurt om dette med lokalt engasjement, og jeg fortalte at jeg for noen dager siden hadde vært på Vestbygd skole og fått se og høre et dikt skrevet av en av elevene der, Trude Olavsrud Anthonsen. Det handlet om skulpturen og hun hadde kalt det Øye i stein. Jeg spurte om Kapoor hadde navn på skulpturen, men det hadde han ikke. Jeg hadde jo planlagt en navneseremoni i tilfelle det skulle være aktuelt. Dolven sa hun syntes Øye i stein ((på engelsk) hørtes fint ut – og Kapoor var ikke avvisende til forslaget. Like før åpninga skulle være kom han og sa at vi kunne bruke navnet.. Han sa at han hadde tenkt på det, og det var nok avgjørende at det var et lokalt forslag, tror jeg.
Jeg må også nevne at da jeg hadde henta folkene på Evenes flyplass, var vi inne i Lødingen på kvelden. Kapoor skulle overnatte på hotellet i Lødingen, mens de andre skulle til Offersøy feriesenter i Vestbygda. Ole Nilsen, en av lederne på Lødingen Steinindustri skulle kjøre Dolven og Flor ut til bygda. Men Kapoor hadde jo ikke sett skulpturen på plass, og han var tydelig sterkt interessert i å få oppleve dette umiddelbart. Så hanble med Ole Nilsen utover. Tenk dere, sein kveld, stupende mørke, ingen gatelys, sein oktoberkveld – nedover jordet, du hører sjøen – og Anne Katrine Dolven påsto at steinmassivet ”kjentes” reint fysisk når de begynte å nærme seg! Det var nok en spesiell opplevelse….
Dagen etter henta jeg Kapoor i god tid. Da hadde han tenkt å spandere en flaske whisky på Kjell Nilsen – som hadde jobba med skulpturen. Han spurte etter spritbutikken (!), men lille Lødingen har ikke pol, og det var ikke tid å dra til Sortland eller Harstad. I stedet ble det en tur heim til kultursjefen og en velvillig husbond som ga fra seg en flaske og i tillegg lånte ut noe vindtett og ullklær til kunstneren. (Han hadde vært hos oss flere ganger ved tidligere besøk).
Kapoor var spent på å få se skulpturen i dagslys, og jeg tror han var meget godt fornøyd med resultatet.
Da åpningsseremonien var over dro vi til Vestbygd skole der foreldrelaget hadde ansvaret for servering av kaffe og kaker, og vi ble underholdt av elevene. Helge Strand kåserte om Hustad gård, kultursjefen holdt tale til elevene og vi delte ut et fotografi av skulpturen til en masse folk som hadde vært involvert. Fylkeskultursjefen takket og Kapoor holdt en fin liten tale der han sa noe om det spesielle ved å være til stede på et sånt lokalt arrangement og at han håpet at skulpturen hans ville bli godt mottatt. Det var en varm og fin stemning hele dagen, trass den kalde blåsten. Selve arrangementet var uhøytidelig og Kapoor var meget fornøyd med at ungene deltok. Han er nok vant til helt andre opplegg når hans skulpturer eller kunstutstillinger skal åpnes. Men han satte helt tydelig pris på dette, og det var jo vi ganske fornøyd med.
Kapoor lovte å komme på besøk, sammen med familien (han hadde kona og første barnet med seg en gang), men vi har ikke sett noe til han ennå. Han er hjertelig velkommen! Skulpturen hans er i alle fall godt mottatt her!
Helene Ribe